Ellen i fri dressur

I dag var det tid for tur for “De som liker å delta i foreninger”. I løpet av turen oppsto det mange små foreninger, “Foreningen for de med små snusehunder” var godt representert, med støttemedlem fra “Foreningen for de med hyggelig personlighet”. Videre var det visst en forening for “Den som ikke fikk vite at turen startet 10.30 og ikke 10“, eller også kalt “Foreningen for de som ikke får all informasjon”. “Foreningen for de som ikke kjente seg igjen eller visste hvor de var” var godt representert med to medlemmer. Og sånn gikk nå samtalene. I den grad det var mulig å opprettholde en samtale da. Siden Kari og Bente var med ble det ikke særlig tid til det. Makan til spreke damer… De trengte visst ingen pauser de, men pæla på mens Anne og jeg etterhvert dannet en andpusten baktropp. Og det var i nedoverbakkene. I oppoverbakkene vet jeg ikke helt hva som foregikk. “Strømforyninga” til hjernen ble omdirigert til mer trengende områder, nemlig lunger og ben, og hjernen hadde derfor ikke ressurser til tanker. Ikke til tunge tanker heller da og det er jo også verdt noe. På de flate strekkene fikk jeg nok overskudd til å sende utallige klager frem til fortroppen, uten at det så ut til å bite på dem. Beinharde damer det der, både fysisk og psykisk.

Vi startet på Henriksåsen klokken halv ellve, dvs noen hadde møtt opp en halv time før, uvisst av hvilken grunn. Vi gikk derfra ned til Vintervannet før vi svingte ned til Grønlia der vi unnet oss en kaffekopp og litt oksygen. Noen unnet seg vafler og lefse også.  Vafler, kjeks og kaffe krydret med spydigheter og ond latter. Lenge siden jeg har kosa meg sånn.      Vi fortsatte deretter ned til Skjelbreia og etterhvert ble den tørre stien knudrete og gjørmete. “Foreninga fo de som bruker joggesko på tur” fikk svi, mens “Foreninga for de med fjellsko” gottet seg godt langs vannet. Pga av terreng, joggesko og høyt tempo datt jeg så lang jeg var i ei rot og fikk slått termosen i bakhodet. Det må ha sett morsomt ut. Hørtes i alle fall sånn ut. Like etter sklei jeg i lyngen og slo hele baksida av kroppen på en ganske nedverdigende måte. Hysterisk, ond og andpusten latter fra turkameratene. Og litt håning.  Stuket bare lillefingeren litt, men den bruker jeg ikke så ofte allikevel.

Da vi kom til Marken ble vi enige om å gå til Bjørkhylla, den idylliske rasteplassen vi fant i fjor, det ville bli i overkant 2 km ekstra å gå, men pga høyt tempo var det massevis av tid igjen. Vel fremme på rasteplassen koste vi oss med diverse vi fant i sekkene. Jeg fikk låne et smørbrødjern av et par som også var der og fikk stekt min baguett med ost over bålet. Det ble veldig godt.

Etter rasten stormet vi videre, tilbake til Skjelbreia og langs vannet på andre siden og mot Stykket. Der tok vi til venstre og kom opp på stien som går mot Kapellet i Fjellseterveien. Og vips så var vi ved bilene. 

Ja, jeg vet jeg klaget og sutret og bar meg for tempoet, men jeg var egentlig ganske fornøyd med turen. Vi pleier å kose oss mer på tur (les: sulle og rote, nyte utsikten), men det er egentlig veldig deilig å gå på litt skikkelig også.  Føler at vi fikk trimma. Så da håper jeg ikke at de to sprekingene nekter å ha oss med på tur flere ganger fordi vi går så sakte. Etterhvert kommer vi til å bli i bedre form og faktisk så føler jeg at denne turen var starten på intervalltreninga jeg har snakket om i et halvt år nå. 

Vel hjemme brukte jeg ettermiddagen til å slappe av i hagen, været ble bare bedre og bedre. Brukte mye tid på å studere Zorro og ikke minst hans  venstre bakfot. Mulig jeg er litt lite flink til å spare hunden min og ta skaden på alvor, og kanskje er jeg litt sløv på dette nettopp fordi han er en liten hund. Men jeg har ikke sett noen antydninger til at han har hatt vondt etter turen i dag. Hadde jeg ikke visst at det er “noe” der så hadde jeg overhode ikke lagt merke til det. Han har rusla rundt i hagen, vekslet mellom skygge og sol og et par ganger begynte å leke med ballen på egen hånd. Jeg skal allikevel spare han resten av uka, det passer forresten godt med ukas planer. Jeg skal få han sjekket også, men jeg føler meg overbevist om at han ikke lider av noen alvorlig skade.  Tipper at han kommer til å være veldig motivert når vi etter denne hvilen begynner å trene igjen. Forhåpentligvis neste helg. 

Og da håper jeg kneet mitt også er restituert igjen, for den er nok det mest skada legemsdelen i familien for tida.