Ellen i fri dressur

Zorro og jeg har fått plass på “mellom-gruppa” på agilitytreningen i år. Det passer oss utmerket, med Ingrid som trener og gode treningskamerater, hver tirsdag fremover. På spørsmål om hva målet vårt med treningen i år var, sa jeg at vi for all del ikke vil miste farten og at vi ikke skal tukle noe med slalomen. Inntil videre skal jeg jobbe med slalomen på samme måte til jeg er 100% sikker på at Zorro føler deg trygg. Høyrehåndslalom eller andre finesser får bare vente.

Etterpå sprang vi en runde på hoppbanen som var satt opp, slik at Ingrid kunne se hvor vi var. Zorro kan bjeffe litt, noe er treningsiver og noe er frustrasjon.  Jeg fikk igjen tilbakemelding på stemmebruk, greit å være streng i stemmen om jeg umiddelbart roser etterpå.  Det er sant. Zorro og jeg praktiserer “bli sittende” på start, noe som Zorro ikke er overbegeistret for, han “dør” litt inni seg og blir litt fjern. Samtidig vil jeg gjerne ha muligheten til å sette han igjen dersom det er en bane som krever det. Jeg har tenkt å variere med en del løpende start, eller at vi starter sammen. Ingrid mente at frustrasjonsbjeffinga kan komme av at jeg er litt streng på starten uten å løse opp med blid og rosende stemme. Det kan nok stemme, han spretter jo opp av “sitten” når han får ros, derfor er jeg litt sparsom, men dette kan vi trene på. Og vi trenger ikke trene dette på banen hele tiden.

Vi avsluttet med en motivasjonsrunde som gikk helt nydelig! Zorro kjempegira og flink. Han var helt “på” som min personlige fluffer, Kari, sa. Deilig følelse!

Bjørnar kom innom treninga og informerte oss om at det skal være treningskonkurranser hver mandag fremover. Da skal vi trene på konkurransesituasjoner og i tillegg få trene på å være banemannskap, tidtagere, sekretærer og dommer. Poengene blir samlet opp gjennom sommeren og vi får muligheten til å se på nett hvordan vi ligger an. Spennende og artig tiltak!

Og ellers tar Zorro og jeg et partre slalomer i hagen hver dag nå. Da vi gikk ut i hagen i går, jeg lastet med pipedyr og kjøtt, tok  han på eget iniativ er par slalompinner før jeg rakk å legge fra meg kjøttet. En liten ting kanskje, men det er første gangen han har gjort det, altså søkt slalomen på egen hånd. Han har nok sneket seg til andre hinder før av ren iver, men aldri slalomen! Dette kan være et lite tegn påa t ting går virkelig rette veien… Flinke, lille gutten til mamma!