Ellen i fri dressur

I dag var turgruppa tilbake til orginal besetning med Anne, Rune og meg med våre respektive hunder. Vi bestemte oss for å besudle skiløypene i Estenstadmarka og toppe opplevelsen med grilling. Værmeldinga ver egentlig ikke all verden, men vi fikk en fin og solrik tur og det er dessverre  ingenting som tyder på at det blir vår på en stund enda. Mye snø i skogen og ingen vårtegn.

Vi gikk fra Bekken og opp til Liaåsen der vi rastet på den mest vindfulle plassen ever. Jeg må vel ta på med skylda for valg av teit og vindfull rasteplass der vi attpåtil endte opp med å sitte med ryggen til sola. Vil  sende en lett anklage i retning de to fehodene som aksepterer dumme forslag uten kamp. Skylddeling da…

Rune elsker å grille og vi lot han få holde på med grillen og få være litt mann. Jeg hadde dagen i dag og hadde derfor slått til med noe annet enn pølser, nemlig kyllinglår med rømmedipp og potetsalat. Mmmm, veldig godt på smak, men fryktelig grisete mat, det er nok en grunn til at folk som regel spiser pølser, fant jeg ut. Videre hadde det vært en mindre katastrofe i sekken på veien opp, rømmedressingen hadde runnet ut over alt den (heldigvis) delte pose med. Men nammis, det var det.

Etter at vi var stivfrosne etter grilling på den vindfulle plassen og startet opp å gå igjen, fant vi den ene fine, lune rasteplassen etter den andre.  Jeg erklærer herved at jeg fra nå av skal la andre få velge rasteplasser, for som Rune sa: jeg ville ikke gjort meg særlig som maur… hadde kommet til å bygge maurtua konsekvent vestvendt…

Vi gikk ned via Austlia over demningen mellom dammene og gikk deretter ut på veien og ned til bilene. Turen ble i underkant av ei mil og vi var ute i 3 3/4 time tilsammen. Det begynte å skye litt over da vi kom ned til bilene, men det gjorde ingenting for oss som hadde fått en finfin tur ute i sola.