Ellen i fri dressur

Det er mye som gir glede i livet og noe av det som gleder meg er å se hundenes reaksjon når jeg begynner å pakke til tur. De vet når det er helg og de vet at da er det deres tur, bokstavlig talt, og derfor er jeg under konstant overvåkning fra før jeg kommer ut av senga. Dersom de står opp før meg våkner jeg av heftige sniffelyder fra dørsprekka. De sjekker at jeg er på plass. :-) Deretter blir det et kjærlig hilserituale på badet og så blir jeg fotfulgt til vi har kommet oss ut døra. Da jeg gikk i kjelleren for å hente storsekken i dag fikk jeg selvsagt ikke gå alene og det var to meget forventningsfulle cairn som travet opp trappen igjen med øynene stivt festet på den store tursekken. Bare gode minner med den tydeligvis.

Planen i dag var å gå i omtrent samme løypa som i går og dessuten grille pølser på turen. Anne og Anette var med i dag og det bør nevnes spesielt at Anette, som er det ultimate B-mennesket, også klarte å møte opp til halv elleve noe som antagligvis er en bragd. Det var veldig fint vær i dag også, men litt mere skyet, litt mere vind og litt høyere temperatur enn i går. AKkurat det siste, sammen med den store tursekken,  var det som utgjorde forskjellen fra turen dagen før. Jeg ble svett. Og jeg ble spesielt svett på ryggen. Siden det var søndag var det betraktelig flere skiløpere på farta, men heldigvis ingen som sa noe og vi passet oss så godt vi kunne. Vi droppet hytta og gikk rett til Månen, Anettes jomfrutur dit. Bakkene kjentes godt i beina i dag, men sekken kan være forskjellen. På Månen takket Anne for seg og gikk hjem for å leke julehusmor. Vi andre fortsatte ned bakken til Styggdalen før vi startet på en ny tung stigning opp til Lomtjønna.

Anette gruet for enda flere bakker og jeg tenkte litt på klokka, så vi droppet turen til Liaåsen i dag. Vi bestemte oss for å grille pølsene våre på Lomtjønna. Den fine plassen vi tenkte på i sola viste seg å være i overkant trekkfull så vi trakk ned i bakken pg sleit oss til en leirplass der. Dvs det var Rune og Amy som tok seg av snømåkkinga, jeg varmet puddel og Anette hentet flere småkvister til bålet. Uansett, puddel på magen og pledd på ryggen, jeg ble kald! Særlig på ryggen. Hunden mine ble også kalde, selv om de hadde dekken på. Pølsene var overraskende gode da, selv om det var litt vanskelig å snike dem forbi puddelsnuten. Grilling i desember er en kald fornøyelse og jeg tror det blir mye nærmere våren før vi gjentar akkurat dette. Men det gir jo også litt variasjon i turene når vi gjør litt forskjellige ting underveis.

En nydelig tur ble det, det er utrolig godt å få dagslys og frisk luft i denne mørke årstida, og jeg slipper å ligge i fosterstilling foran TV’n absolutt hele tida mens jeg venter på våren.