Ellen i fri dressur

Våknet på nasjonaldagen av sol på soverommet, men den takket dessverre raskt for laget og lot skyene overta. For sikkerhets skyld plusset værgudene etterhvert  på med duskregn. I fjor var været veldig bra.  Jeg hadde opprinnelig planer om å delta på 17. mai-feiring i byen, men mine kjære avkom hadde andre planer for dagen enn å henge med mamma. Så jeg fikk fri og dermed mulighet til å tilbringe nasjonaldagen der jeg helst vil, i skogen.

Vi var en liten gjeng som møttes på Nidarosbanen klokken halv tolv. Vi startet med å gå opp sporene, jeg gikk for Biko og Claus og han gikk for oss. Mens sporene lå og ble gamle nok fikk noen av de drevne hundene felt-arbeid. Jeg passet på å få se både Denniz, Biko og Indie, flinke alle tre. Ser ut som en herlig øvelse, jeg gleder meg til jeg kan gjøre denne øvelsen jeg også.

Godt med mat.

Vi tente på grillen og gikk sporene våre, Zorro sitt først. Det var lagt i skogen, for det er der han trives best. Starten var ussel, ukonsentrert og han ville bare pisse og styre. Snuten var det høyeste punktet på hele hunden, ikke akkurat i spormodus. For første gang ever ble jeg irritert og ga han ett nykk i lina og korrigering da han pisset. Han sendet meg noen forundrede blikk, men tok etterhvert hintet og sluttet med markeringa. Plutselig begynte han å gå sporet skikkelig, trakk hardt i lina. Det var merket grundig underveis, for jeg synes et er vanskelig å  lese Zorro, han er like bestemt når han går av sporet som når han går det. Periodevis gikk han riktig så fint og plukket 2 pinner. Jeg må lære meg å lese han, en kombinasjon av at jeg er sikker på hvor sporet går  og samtidig har øynene klistret på Zorro for å lære meg  kroppsspråket hans. Det var i alle fall bedre enn forrige gang.

Vi grillet pølser og koset oss etter sporene, selv om det duskregnet litt.

Tar med et bilde fra kveldsturen 16. mai: