Ellen i fri dressur

I dag våknet jeg av sol som lyste opp soverommet, formen var finfin selv etter nattens uteliv. Jeg gledet meg til å gå på tur og bestemte meg for å ignorere det halvtette neseboret og den ruskete halsen.

Detalj.

Møtte unge Andersen og hans lettskremte fryktløse puddel ved transformatorstasjonen for en lengre fottur på Estenstadmarkas opptråkkede stier. Sola bestemte seg ganske kjapt for å trekke seg tilbake for dagen, noe som var litt nedtur, hadde lyst på sol i fjeset i dag.  Jaja, vi trasket avgårde oppover og svingte inn mot Strindamarka ved Tonsetmyra, litt lengre opp i bakken delte stien seg i to. Vi har alltid  valgt den til høyre, men mens jeg kjente på de litt sure lårene (fylla har skylda) mine og husket de bratte bakkene med de ekle traktorsporene, virket stien til venstre plutselig attraktiv. Jeg mente jeg visste hvor vi ville ende også, ved en gammel demning og på den kjente stien vår mot Lomtjønna. Vi tråkket av gårde på en sti som viste seg å være direkte jævlig å gå i, den var lite tråkket og fotsporene som var der var laget av en med sjumilssteg. Jeg måtte lange ut for å treffe fotsporene, alternativet var fullstendig gjennomslag og dypdykk i snøen. Det klødde i halsen og surklet i neseborene mens jeg kjempet meg frem. Vi burde selvsagt snudd, men jeg trodde ikke det var så langt…  det ble mange pauser for å tømme skoene for snø… Hundene fikk litt å tenke på også, kortfotingen Zorro padlet seg frem, mens Rambo valgte hoppe-metoden, han hoppet over alle fotsporene han.

Bratt og gjennomslag…

Da vi ikke trodde det kunne bli verre tok stien rett og slett slutt… vi kunne se stien vi skulle gå på andre siden av skaret, men det var ingen sti dit, bare masse snø. Sånn “opp til midten på lårene snø” – å snu var ikke fristende, vi hadde gått for langt til det – så det var bare for meg å gå foran og ploge spor til Zorro. Puh! Var vel ikke så langt, men tussig nok. Da vi endelig nådde den faste stien var det bare å renske godt opp i skoene og vi var rørende enige om at vi etter dette ga faen i en langturen og satte snuten mot Estenstadhytta, Vi ville ha fast grunn under beina. Som sagt så gjort, vi gikk veien opp. Mange andre ute på tur i dag, men vi fikk oss et bord inne der vi kunne slappe av noen minutter og restituere oss. Vi hadde brukt 2 timer bare til hytta, det må være ny rekord. Etter pausen var det raskeste og letteste vei ned, ingen interesse for nye stivalg nei. 3 timer til sammen i dag, men vi følte at vi fikk mye mosjon underveis.

Gutta på stien

Må ta med noen bilder fra uka som gikk også. 

Fra en kald kveldstur

Zorro har blitt avsindig bortskjemt og tigger usjenert

Og så fikk jeg en gave fra stor-pia mi. Det var kos