Muntiminner
feb 17th, 2010 by Ellen
Får litt vondt i magen av å se disse bildene som ble tatt i høst og hjemsøkes samtidig av den dårlige samvittigheten. Gjorde jeg rett?
Ganske interessert.
Han var en stor personlighet, en flott turkompis og skikkelig kosegutt. Etter en lang tur ville han gjerne ligge på ryggen mellom beina mine og sove. Med alle de fire beina rett i været og munnen halvåpen.
Ganske avslappet. 
Og ganske så søt.
Men sånn det å være hunde-eier- Mye glede, men fryktelig trist å miste dem.
Det er nok spørsmål hjemsøker oss mye etter å ha valgt å ta bort en venn. Innerst inne vet en jo at det er riktig valg. Da er det godt med fine minner
Alle gledene ved å ha hund veier uansett opp sorgen ved å miste dem.
Munti var en kjekk gutt
Helt enig Trine! Det er nok oftest rette valg, da valget er gjort av de som er mest glad i de! Og selvfølgelig er det vondt å miste noen en bryr seg så mye om – det skal være det. Men etterhvert kan en nyte minnene og tenke på det rike livet de faktisk fikk!