Ellen i fri dressur

Endelig virkelig anstendig vintertemperatur, minus 2 og blank sol,  dog fulgt av heftig vind.  Jeg liker og tåler vind jeg og siden jeg hadde hørt på vinden hele natta visste jeg hvordan det var og kledde meg for det.

I dag var planen å holde seg unna skiløypene og å ikke gå så lang tur siden Rune skulle på årets første agilitytrening om ettermiddagen. Anne hadde dumpet oss i dag, valgte vel Vassfjellet og nedoverbakker, der det er drahjelp opp bakkene. Fikk vel nok av å komme seg opp for egen maskin i går, da maskineriet hennes var litt rustent. 

Bente hadde vært inne på tanken om å delta på dagens tur, men fikk visst bedre tilbud. Javel, vi får vel ta til etterretning at vi er nødløsning når folk ikke har bedre ting fore. 

Men Rune og jeg gikk da, fra Bromstad og ned Rotvoll der vi koblet oss på Ladestien. Gikk via småskogene og til Sponhuset. Hadde noen stopp der Rune tok bilder med kameraet sitt. Ikke bare hadde han med minnekortet, men etter gårsdagens fadese med glemt minnekort dro han visst rett på butikken og kjøpte fotoveske og ekstra minnekort. Alt var med i dag. Men det var ikke plass til dekken til Rambo i fotosekken, så han måtte etterhvert låne klær av Zorro da han ble en pjusk og gjennomblåst liten puddel med hengehale.

Et snedig syn møtte oss i undergangen ved Leangen. Det var så mye frosset is at det var nesten lavt under taket, og denne halve handlevogna illustrerer vel hvor dypt det var.

Vi gikk innom Ringve Museum på veien, først og fremst for å forkorte distansen hjem, men også fordi Rune aldri har vært der og gjerne ville se det og ta bilder til “open street map prosjektet” sitt. Kjekt å slå sammen flere ting på en gang.

Tordenskjold peker ut hjemveien for oss, virker litt bestemt også på at vi skal pelle oss hjem.

Tilsammen ble det ca 1 mil i dag også og litt over tre timer. Blir jo så herlig trøtt av all denne uteaktiviteten.

Trine er så flink til å be meg på trening og jeg fikk tilbud i dag også. Jeg hadde alt avtalt turen og tok den først, håpet å rekke siste timen med trening, men sånn ble det ikke. Derfor tok jeg med Zorris, klikkeren og apportgjenstander ut på parkeringsplassen vår og trente litt selv. Nå med godbitene inne i munnen for å fjerne interessen for god-bit-lomma og få blikket til Zorro vendt  mot ansiktet mitt. Blæh! Ekkelt! Ekkelt å ha karbis i munnen og for å få til å snakke måtte jeg gjemme bitene i kinnet.  Men, det virker nok, når jeg en gang vinner konkurransen om oppmerksomheten til Zorro, det er så mange lyder og lukter som også må sjekkes ut. Kontinuerlig tydligvis.

Men vi har litt fremgang synes jeg og han apporterer med stor glede, så det har vi nå fått til da.  Jeg er klar over at vi trener alt for sjeldent til at jeg kan forvente at vi skal bli flinke, men har håp om mer regelmessig trening når det ikke er så kaldt.