Ellen i fri dressur

Denne dagen var en perfekt vinterdag, rett og slett. 3 minus, sol og ikke for mye snø i skogen for oss fotgjengere.

Litt ekkelt føre her, traktorspor. 

Jeg er glad for at jeg kan pynte dette blogginnlegget med bilder, i motsetning til Rune. Han var forventningsfull som en guttunge da han tok frem sitt flunkende nye speilreflekskamera for å forevige vakre motiver i skogen. Hittil har det vært for kaldt for det nye kameraet å være med på tur, så dette var den første dagen.  Så da passet det jo veldig dårlig at minnekortet lå igjen hjemme.  Og det på en dag da han hadde greid å ha med batterier som virket… huffda… jaja, bra at vi damene er flinke til å la sånt passere uten å hakke nevneverdig på det.

Gjengen i fin stim.

Anne var medtatt etter nattens utskeielser på dansegulvet, men stilte opp i rett tid og med godt humør.  Bortsett fra noen paniske drikkepauser og småklaging underveis  kunne vi nesten ikke merke at hun hadde ei hard natt bak seg. Selv om vi kunne se det på henne

En bister forsamling. Rune ruger på tabben med minnekortet, Anne kjører i seg mer sjokolade i håp om å få opp blodsukkeret slik at hun orker å gå videre. 

Vi gikk fra trafostasjonen ved Risvollan og opp, opp og opp i skogen til Tonsetmyra. Der svingte vi opp mot venstre og inn i Strindamarka, oppover det også. Den fyllesyke klaget over alle oppoverbakkene, men lot seg stadig lure av at vi sa at dette var siste bakken.  Og siste bakken var opp til Liaåsen. Vi gikk dit også, siden det var en sån fin dag og den fyllsyke, som hadde bedt oss om å være snille med henne, visste jo ikke hvor langt det var til Liaåsen.

Vakker utsikt med snedekte fjell i bakgrunnen. Her hadde det passet godt med et skikkelig kamera (med minnekort) for å forevige utsikten.

Etter Liaåsen gikk vi til Lomtjønna, men ved veivalget der valgte vi å ta hensyn til den mer og mer slitne festdeltageren og tok den korte veien ned.  Så ringte telefonen min og det var mitt yngste håp som rapporterte at hun hadde gått til Bekken og lurte på hvor jeg var. Så vi stakk i den retningen og plukket opp henne på vei tilbake til bilen.

To blide linselus, 

11,5 km og 4 timer og 20 minutter i dag.  Kjenner det i kroppen at det var endel glippsteg ja, men det er utrolig herlig å få en sånn fin tur.