Munti, somvi vil huske han. Nettopp gravd ned en skatt i hagen.
I mangel på egne ord låner jeg dette diktet i anledning at Munti måtte dra til de evige jaktmarker i dag.
Sorg
Jeg stryker over din gylne pels, men halen din slår ikke mer.
Øynene dine er lukket igjen over øyne som ikke ser.
Ditt gylne hjerte har sluttet å slå – aldri mer løpe, hoppe, gå – alt er slutt, det er over nå.
Jeg legger hodet mitt ned mot ditt og tårene drypper som blod.
Aldri mer skal det bli som før, aldri mer “oss to”. Som isnende kulde inni meg kjenner jeg noe dør med deg.
Jeg må reise meg sier de – jeg går mot en dør. Der ute går livet som før.
Jeg snur meg, du ligger så livløs og stille. Du kan ikke komme selv om du ville.
Skriket vil ut, men jeg lukker min munn.
Hvem var det som sa “bare en hund”?
(forfatter ukjent)
RIP
Det var trist å lese Ellen. Tenker på deg og dere.
våt snute fra Aua og Julie
Uff, dette var leit å høre Ellen! Tårene trillet da jeg leste diktet. Det er så lett å kjenne på sånt når man har egen hund å assosiere det til. Lykke til framover!
Kjempeleit. Munti var (og blir) gullgutten min da.
Trist å måtte ta farvel med en liten venn. Tenker på deg