Ellen i fri dressur

Ligger litt etter med blogginga, fikk ikke skrevet noe for forrige helg. Forrige lørdag var Zorrogutten og jeg med på rundering på Schæferhundmyra sammen en tildels ny gjeng, Claus, Henrik, Bjørg, Ellen og Solfrid var med i et heller kaldt og ruskete vær. Likefullt kom vi greit gjennom alle 6 hundene. Zorro tok som forventet et lite tilbakesteg, han gikk ikke så bra på myra som han gjorde gangen før der da vi var i skogen, men likvel var det ei fin økt. Og selvsagt artig å se de andre hundene, falt vel spesielt for Nirill, labradoren med den enorme farten og arbeidsgleden. Fikk nesten lyst på labrador.

Søndagen gikk Elisabeth,  Shima, guttan og jeg tur i Estenstadmarka. Kaldt og surt og jeg med sår og ekkel hals, men vi fikk en fin tur. Kaffe på Estenstadhytta og en sving innom Månen fikk vi også.

Måtte bare ta med nissefars kjøretøy som jeg kom over på en kveldstur.

I dag skulle turgruppa gå en tur off-track igjen. Denne gangen ville jeg sikre meg at Rune vitterlig forsto hvor jeg ville gå, så jeg var faktisk innom kontoret hans og pekte og forklarte på et kart hvor turen skulle gå.  Så fikk han i oppgave å lage GPS-spor til oss. Vi møttes klokken 10 på parkeringsplassen til Rønningen, det var området mellom Rønningen-Bjørktjønna-Hestsjøen vi skulle gå i. Startet øyeblikkelig med å skravle oss bort og travet avgårde i snøen i retning hytta. Etter en stund kom navigatøren på at “det var ikke her vi skulle gå” – vi damene i gruppa er temmelig overbærende og lot dette feilskjæret gli forbi relativt unevnt, og vi bestemte at vi da fikk gå løypa motsatt vei. Så vi bare fortsatte langs veien mot hytta. Vi var fremme før de åpnet så vi måtte vente litt ute før vi fikk komme inn og handle. Vi kjøpte vafler for å ta med videre på turen, vi var jo ikke klare for mat enda, hytta skulle vi jo ha svingt innom på tilbaketuren… etter en kaffekopp startet vi på det som var det egentlige målet med turen. Rune frem med GPS’n, men huff, batteriene (som alltid av den oppladbare sorten) var tomme (igjen). Denne gangen hadde unge Andersen lært og hadde med ekstra oppladbare batterier. Som heller ikke hadde tålt kulda.. eder og galle trillet ut av nerden, ikke fordi han hadde tabbet seg ut (igjen), men fordi oppladbare batterier tydligvis ikke lar seg lade opp. Han refererte med hjertevarme til batteripakken (med vanlige batterier) han hadde kjøpt i sommer – batterier til å bli glade i (fordi de varte lenge) – og annonserte til slutt at han nå! var ferdig med oppladbare batterier. Endelig sier nå jeg, jeg lurer på hvorfor det måtte så mange runder med døde (u)oppladbare batterier til før han endelig innså at det er for dårlig.

Vi var de første gjestene på hytta i dag.

Ja, så sto vi der da, uten løype en vakker og kald desemberdag ved Rønningen. Men igjen, vi damer er så uendelig overbærende og tålmodige og vi lot ikke skuffelsen skinne gjennom, bare la en rask plan om å gå på måfå inn i skogen på stiene og se hvor vi kom. Så det gjorde vi. Et nettverk av stier, puddersnø oppå glasert skogbunn, men utrolig fredelig og fint å gå. Hundene løp løse absolutt hele tiden og hadde det knallfint. Dog ble Zorro litt spak på slutten, han begynte å få en del klabber på beina og syntes nok det var litt ekkelt. Ellers vet vi jo ikke helt hvor vi var til enhver tid eller hvor vi gikk, men Rune brukte GPS’n på mobilen sin slik at vi hadde retningen inne. Kom omsider ut på veien til Rønningen igjen og da svingte vi ganske enkelt av i retning bilene. Det ble nesten ei mil på ganske tungt føre, puddersnø på is krever sin kvinne på piggsko. Kvinnen uten piggsko måtte bite i snøen tre ganger, men hun gjorde det på riktig og skadefri måte.

Turterrenget vi gikk i var forresten kjempefint, vi ble enige om at hit skal vi tilbake til sommeren.