Ellen i fri dressur

Littisjelli er fra barnemunn og betyr litt forskjellig og slik har denne helga vært.  Jeg har hatt fint besøk fra Oslo hele helga av Ann-Elisabeth (Tassa blant venner). På fredagen møttes vi i byen for å ta en pils med gamle felles kollegaer. Det er fremdeles utrolig hygglige å treffe dem,  sånn omtrent 9 år etter at vi jobbet sammen. Etter pilsing og simpel mat tilbrakte vi resten av kvelden foran peisen for å varme opp Tassas giktiske kropp.

Lørdag skulle det være runderingstrening, jeg hadde ikke satt av tid til det siden jeg trodde det skulle være klubbmesterskap. Så da melding om trening tikket inn ba jeg pent om å få komme senere da jeg ville ha en lang og koselig frokost med besøket mitt. Selv om Tassa vet at jeg alltid går på tur og er borte i helgene, er det måte på hvor mange timer jeg kan være borte. Reale treningskompiser lot meg komme til 12 og jeg rakk å være figurant for Biko før Zorro skulle få gå. Det er forresten kjekt med runderinga, da føler jeg at jeg gjør nytte for meg og kan gi litt tilbake til de som hjelper meg.

Jeg så at Zorro ikke var helt med da vi startet opp og jeg burde gitt han litt tid til å lande før jeg satte han på. Får ta det som erfaring og neste gang heller vente litt når jeg egentlig vet at han ikke er med. Vi fulgte figurant ut først som vanlig og satte han på. Han var fjern og vimsete og pisset litt og stirret litt ut i lufta. Han fant figuranten greit da, lett vei dit siden figuranten lå ved sti. Neste figurant ble lagt ut uten påvirkning og da så det nesten ut som at han aldri hadde noen gang vært med på å lete etter noen i skogen. Så bare forvirra og usikker ut. “Hva gjør jeg her” liksom… heldigvis fikk vi avsluttet med et par fine funn, for da var han endelig “tilstede”.

Det var vind og vi fikk sjansen til å bruke den på myra etterpå. To fiuranter la seg på myra og jeg tok med Zorro ut på myra motvinds. Lot han bare stå til jeg så at han kjente lukta av figurantene som kom mot han. Lett å se når han “fant” dem, for han stod på to for å komme litt opp i lufta da han fertet dem. Det ble to fine funn og forhåpentligvis ga det han erfaring som han kan bruke i skogen senere.

Etter trening ble det hastetur til Estenstadhytta. Guttene må jo få trim også og jeg måtte ha mat, begynte å bli nærmere 7 timer siden frokost da jeg kom til hytta. Det meste var pakket bort så det ble kaffe og kanelbolle. Nytt og hyggerligere vertskap på hytta, men sannelig har prisen gått opp med en femmer. Jaja, det er vel prisen på et smil det da.

Lørdagskvelden ble tilbrakt med venner der vi laget “gambas a la pil, pil” og scampi stekt i ovnen rullet inn i skinke og ost. Mmmmm, det var sannelig god mat!

Skilt som viser vei til Stien.

Her er stien til Stien…

Søndag møtes turgruppa på Henriksåsen for å gå til Grønlia, via Vintervannet. Dette for å få en rolig strekning med lite folk, slik at hundene kunne få løpe løse. 7 c og oppholds, rene sommervarmen etter uker med kulde. Fin tur, tørre stier og lykkelige hunder. Vel fremme på Grønlia ble det kafferast før vi gikk samme vei tilbake. Prikken over i-en var at myrene var frosset slik at vi gikk over dem til parkeringsplassen, istedet for å krangle om plassen på veien inn  til Elgsethytta. Hundene likte seg godt på myra de og fikk noen ekstra løperunder.

Nydelig med tørre stier!

En nydelig tur, litt kort, men jeg måtte jo hjem til besøket mitt.

Nå er Tassa på toget og jeg skal stikke til Kirsti og nappe hund.  Rekker det også før helga er over. Sukk, tida går fort når en har det gøy-