Ellen i fri dressur

Nydelig novemberdag mottas med takk! I dag møttes sporgruppa ved bommen på veien til Rønningen. Jeg iført de samme klærne som jeg allerede har brukt i ukesvis. Ullundertøy, bergansbuksa, fleecegenseren, buf-en og boblejakka. Det skulle vise seg å bli litt i overkant i dag, det var vel ca 5 c pluss, men sånt er jeg ikke vant til.

Vi fordelte oppgavene og gikk ut hverandres spor. Elisabet gikk ut Benz sitt spor, Geir gikk ut  Zorros og jeg gikk Shimas. Med meg på sporlegginga hadde jeg Linn, en ivrig observatør fra Levanger. Etterpå fikk Linns 8 mnd gamle rottweiler prøve seg på et par spor. Veldig bra start på en ung og litt gira hund. Linn ble svært glad og ivrig og jeg tror hun nå er klar for betegnelsen “hekta på spor”.

Dyret lurer veldig på hvor mor skal og hvorfor…

Etterpå ble vi alle med og så på Benz sitt spor. Han er ung og inne i en ganske hormonell periode, mye mann akkurat nå. Så det ble en del pissing, men allikvel gikk han sitt beste spor. Artig! Og en meget glad eier etterpå. Det er deilig når det løsner i sporet, både for eier og observatører.

Etterpå delte vi oss, Elisabeth tok med seg Linn for å gå Shimas spor. God løsning for observatøren både å få se sporet bli gått ut og etterpå gått av hunden. Geir ble med meg siden han hadde gått Zorros spor og kunne både observere oss og hjelpe til underveis. Zorro startet bra og slo flott på den første pinnen som kom ganske tidlig i sporet. Artig at han virkelig har fattet at jeg vil at han skal hente de pinnene til meg.  Så vi gjør stas på dem ja. Ellers ble ikke sporterrenget optimalt for oss i dag, det var mange bekker og hull i myra og litt vått.  Zorro gikk sporet sitt som bare Zorro kan… full pinne, veldig sikker, selv om han ikke har noen som helst grunn til det. Blir ikke nøyaktig da men.. 

Men han fant alle pinnene, fikk litt hjelp til å finne en da. En vinkel ville han ikke ta. Merkelig, han var dønn fast bestemt på at han skulle gå rett frem og ikke i vinkelen. Jeg måtte vente og vente mens han maste med sitt før jeg måtte ta han tilbake og holde han tett inntil meg slik at han fant sporet igjen og gikk der han skulle. Mulig han vegret seg for å gå akkurat der fordi det var mye vegetasjon som var lagt ned over en skjult bekk og han husket kanskje det hullet han hadde falt i tidligere i sporet. Han gikk neste vinkel nydelig og smågalloperte i retning høna som han glatt fant.

Etterpå gikk damene til Rønningen og nøt kaffe og kanelbolle. Varmekanelboller.

En fin dag, deilig vær og jeg fikk være lenge ute, da blir jeg glad.