Tømmerholtdammen

Lørdag møtte jeg Agnete og Super-Vic på banen for å trene spor og lydighet. Vi la opp spor til hverandre, noe a la D-spor. Kiska gikk bra, mer uryddig enn jeg har blitt vant til, men hun stoppet i alle fall på lekene sine.

Vi snakket vel mer enn vi trente, Agnete og jeg, jeg har jo lydighetsvegring enda. Gruer for å begynne med pirket med lydighetsøvelsene. Jeg ser jo at Kiska er  lettlært og kontaktsøkende, så lysta på lydighet kommer forhåpentligvis etterhvert.

Kontaktsøkende

Søndag var det klart for Kiska runderingstreningsdebut. Jeg var figurant for 5 andre før det ble Lakrisens tur. Vi tok det veldig pent, hun er jo bare valpen og skal bare ha positive opplevelser av å finne folk i skogen. Så hun fikk smake på pølsebitene før figurantene løp 10 meter ut i skogen og satte seg bak trær, og så fikk hun løpe etter og snavle pølse når hun “fant” dem.  Artig å se henne bli mer og mer sikker og at farten ble større og større. Siste figurant beveget seg litt bortover i tillegg til ut før han dukket og ble borte. Kiska nølte ikke, men pilte avgårde for å se hvor det ble av den festlige fyren med pølseposen. Vi skal gjøre det samme også neste gang, og går det bra skal vi også forsøke på en L.

Etter 4 timer rundering var hundene rimelig lei av bilen, sola skinte og jeg tok dem med på 1 times tur i skogen. Zorro er rimelig vill nå og jeg har følelsen av at gipsen flyr av i fart snart. Han sparker og styrer og brisker seg.

Kjedelig å være handicappet…

Siden sola skinte også da vi kom hjem, lokket jeg Anne og Ozzy med til Estenstaddammen for kveldsbading. Vi gikk fra Bekken slik at også Zorro kunne bli med. vannet var deilig og varmt, når jeg bare fikk tenkt meg om, men luft-temperaturen kunne vært bedre, ble litt kald etterpå. Ja, Anne og jeg gjorde dette også på torsdagen. Da var dammen kaldere og lufta varmere.. men godt i alle fall å få et par bad denne sommeren.

Ozzy

De jobber på skift da

Heisann, ville du meg noe? 

Hestsjøen på lørdag,

Startet på fredagen med å møte treningsvenninner på Nidarosbanen for å trene spor. Kiska fikk et som gikk over myr, for det har hun ikke forsøkt før. Det ble terrengskifter også + nedgravde gjenstander. Hun gikk helt nydelig, ingen påvirkning, men det trenger hun virkelig ikke, hun er mer enn ivrig. Elgsporet som krysset hennes spor ble ignorert, hun holdt seg til sitt. Nedgravde gjenstander fungerte bra,  hun blir  mer interessert i dem da.

På lørdagen møttes Trine, Anne Marit, Elisabeth og jeg på siviliforsvaret for mer sportrening. Jeg ville forsøke Kiska på et litt lengre spor, hun er jo så ivrig på å gå videre etter hvert spor. Trine laget et til oss i skogen med vinkler og gjenstander og den lille prinsessen gikk som ei klokke.

Etterpå gikk vi nydelig tur i skogen og kikket etter blåbær, noe Kiska virkelig satte pris på. Bær er godt! Hun brukte ikke lang tid på  å skjønne at  hun kunne plukke selv. Siden bæra var moden ble Elisabeth og jeg enige om bærtur om kvelden også. Som sagt så gjort, men vi stoppet på Hestsjøen først for litt svømmetrening. Nå svømmer Kiska virkelig flott og henter apporten bra langt ute. Artig! Jeg har savnet å ha en badehund.

Kiska på vei inn.

Søndag var det tid for agilitytrening. Men vi trener ikke så mye agility som miljøtrening da. Hun fikk gå gjennom røret og pølsa flere ganger og et par turer over mønet og stigen ble det også.

Pølsa. Kan være en utfordring, men Kiska tok den.

Kiska på vei ut røret. Bildet har jeg stjålet fra bloggen til Trine.

Trine hjalp meg og var støtte over stigen, den var nemlig bittelitt nifs. Hun fikk også baklengskjeding over tre “hinder”, dvs pinnen lå på bakken. Avslutningsvis var vi innom schæferhundbanen og miljøtrente og gikk liten tur der.

Kveldsstemning.

Søndag kveld dro Elisabeth, Anne og jeg fra meg til Estenstad-dammen for mer bading. Nydelig kveldstur i vakker augustvær og lufta var tung av nydelig blomsterduft. Herlig! Kiska og Fibi hentet apporter i dammen mens Ozzy sto i vannkantet og kjeftet. På hjemveien stakk Fibi på jakttur og ble borte i over en halv time. Heldigvis holdt Kiska seg til meg og Anne fikk fatt i den amorøse Ozzy (på barnerov etter Fibi i dag) for hverkan Anne eller jeg besitter Elisabeths ro i en slik situasjon.

Lille Zorro fikk bare være med i bilen på fredag og i dag en liten tur, han har jo gips og kan ikke få være med på alt. Huff, jeg sliter med å sette han igjen hjemme og gleder meg til gutten kan være med som vanlig.

Ei herlig helg!

Sakset fra Adressavisen:

De aller fleste trøndere synes at sommerværet i år har vært begredelig. Årsak: Solen har glimret med sitt fravær i både juni og juli.

Polarfronten, en strøm av lavtrykk høyt oppe i atmosfæren, har slått seg til ro over Midt-Norge store deler av sommeren. Resultatet er mye mer skyet vær enn normalt.

Polarfronten har snudd opp ned på værbildet som vanligvis preger sommermånedene i Trøndelag. I stedet for høytrykk og sol, har landsdelen slitt med lavtrykk og skyer.

Sommeren 2010 har så langt vært en gråværssommer. Det er fakta og ikke bare synsing hos sutrete trøndere. Det viser statistikken til fulle.  3 penværsdager på to måneder.

Resultatet bekrefter at solen har glimret med sitt fravær i både juni og juli. Etter 61 døgn kan antall klarværs/penværsdager telles på en hånd.

I juni og juli er det bare tre dager hvor de har vært så lite skyer i Trøndelag at vi med en meteorologisk definisjon i ryggen kan karakterisere været som pent.

Det er færrest penværsdager siden 2002 og blant de ti somrene med færrest penværsdager de siste 60 årene!

Målt i andel skydekke er årets sommer den mest skyfulle på nesten ti år.

Helt siden 2003 har somrene både vært blant de varmeste og de med flest penværsdager de siste 60 årene.

Fra 1946 og fram til i år er det ingen annen periode som kan vise til så mange ekstra fine somre som de siste årene.

For to år siden satte juni og juli ny rekord med det minste sommerskydekke som er målt siden målingene begynte. Bare 1963 har hatt enda flere penværsdager enn i 2008.

Her konsentrerer avisen seg om juni og juli, men det var også en meget kald vår. Mai var heller ingen varm eller solrik måned. Nemlig!

Vi får håpe på august og september, mulig de månedene kan “reise kjerringa”, skjønt jeg tviler. Jaja, har bestilt ved og kjøpt diger TV, skal komme gjennom vinteren likvel.

• jeg bestiller time, men må allikvel alltid vente
• i dag var i alle fall 3. gangen det ble byttet vetrinær midt i konsultasjonen, hva er vitsen med det? I mine øyne forsvinner informasjon underveis
• det er bra at vetrinærene er serviceinnstilt, men er det riktig ovenfor meg som står på behandlingrommet og venter, å ta seg tid til å selge fòr til folk som stikker innom?
• alle er kledt i grønt, pleiere og vetrinærer.. hvem er hvem? da den nye dyrlegen overtok hunden min midt i konsultasjonen ble han ikke presentert, jeg var ikke sikker på om han var vetrinær gang, eller om han bare skulle ta  bildet
• jeg ba spesifikt om å få være tilstede under bandasjeringen. Siden jeg skal observere denne foten i en uke vil jeg gjerne se hvordan det ser ut mens de holder på. Istedet ble jeg gjenglemt på gangen og fikk vente litt igjen
• ikke bare må jeg vente på å få komme inn til timen, og vente mens vetrinæren selger fòr, jeg måtte også vente på å få igjen hunden min. Jeg så grønnkledde mennesker gå frem og tilbake, jeg spurte to ganger hvor lang  tid det ville ta, allikvel hadde han ligget en stund på gulvet uten at noe ble gjort med han før jeg fikk han igjen. 1 1/4time å ta et lite røntgenbilde og skifte gips. Jeg kan sammenligne med tiden det tok å sette på gipsen første gang, under 3/4 time, selv om den dyrlegen hadde en telefonkonsultasjon underveis
• som toppen på kransekaka, fikk Zorro en  monsterbandasje. Denne var for sikkerhets skyld lagt over haseleddet… og det gjorde han helt imobil. Stakkaren visste ikke hvor han skulle gjøre av seg. Bruddet var i nederste del av  tåa og på god vei til å heles. Den forrige gipsen var bare opp til hasen og fungerte kjemepfint. Så hva var vitsen med denne klumpen av en gips som hemmet foten hans totalt? Siden det var èn vetrinær som tok av den første gipsen og en annen som tok på en ny, måtte det jo bli forskjell. Resultat: ny tur til dyrlegen samme ettermiddag for å få modifisert monsterbandasjen. Zorro er nå igjen en ganske lykkelig hund med en håndterlig bandasje.  Og jeg fikk sannelig litt mer tid til dyrlegen.
• Zorro er min kjære venn og jeg bruker mye energi på at han skal ha det bra. Han ligger i senga mi om natta og er ellers alltid i nærheten når jeg ikke en sjelden gang gjør noe annet. Det er faktisk ikke bare å sette han igjen til vilt fremmede mennesker på et sted han føler seg svært utrygg.. er det så vanskelig å forstå det?
• til slutt, jeg har en mistanke om at det blir gjort mye ut av lite for å drøye skadene og sørge for at vi kommer innom mange ganger, noe som gir penger i kassen..

Egentlig er det bruken av MIN tid som irriterer mest, at jeg blir behandlet som at min tid ikke er viktig. For den er det for meg! Og jeg gruer meg til et langdrygt vetrinærbesøk neste onsdag, og onsdagen etter der….tror dyrlgene må sette noe beroligende på meg før de starter med Zorro…

Nå er stillingen litt annerledes. Søte er de begge to og Zorro har visst fortrengt at han har gips.

Det har blitt endel hjemmeliv pga Zorros skade. Jeg er så svak for bartegutten at jeg ikke setter han igjen hjemme alene. Derfor var det deilig å komme igang med sportrening igjen. da kan Zorro i alle fall være med i bilen.

Søndag var det oppmøte for en en gjeng på Saksvikvollen. Dagen startet med sol, men like etter at sporene var lagt kom det skikkelig øsepøse-vær. Kiskas spor var lagt i lyng og gress. Hun hadde fått se 30 sekunder av at Trine gikk ut sporet og hadde det helt klart da hun ble satt på. Gikk som ei kule, men den høye vegetasjonen fikk henne til å bli litt “høy” i søket. Igjen var hun helt uinterressert i skinnet, men var veldig ivrig på å gå videre. Veldig fornøyd med henne. Hun liker å gå spor ja. Hun er ellers veldig sanset og fin.

Mandag var vi på banen og trente. For første gang gikk jeg ut sporet selv og helt uten at Kiska fikk se det. Det ble et  litt rotete spor fordi jeg forsøkte å gå der det var minst lyng. Da jeg satte på Kiska etter 30 minutter skjønte hun ikke helt hva hun skulle gjøre. Hun pep litt i frustrasjon og ruslet litt rundt uten å søke opp sporet. Jeg bestemte meg for å “vente” henne ut uansett og sto bare rolig når hun ikke gikk skikkelig. Sakte, men sikkert tok hun sporet og gikk seg skikkelig opp og fant skinnet sitt. En lykkelig løsning som hun sikkert lærte mye av. Som avslutning fikk hun leke med en toller-tispe som var like gammel. Det var kjempefin trening for henne. Hun er i alle fall ikke beskjeden og tollervalpen gikk i bakken gang på gang.

Tirsdag møtte jeg Elisabeth på Siemens for å gå gress-spor igjen. Her kunne jeg faktisk gi Zorro et spor også, og siden han ikke liker å gå gress-spor ville jeg lage et kort motivasjonsspor til han der. Så fikk han litt stimuli selv om han er egentlig rekonvalesent. Han startet litt tregt, men etter at han fant skåla med karbis ble motivasjonen straks noe annet Sporet var kort og inneholdt to gjeve pipedyr i tillegg til nammisen. Ble ei fin lita økt for han, tipper han komemr til å være mer motivert for neste gress-spor ja.

Kiska fikk et rent godbitspor, hun har aldri fått godbit i sporet før, og deretter et spor med “kjente og kjære” gjenstander. Jeg lagde disse to sporene slik med hensikt. Godbitsporet la jeg for å se hvordan hun ter seg når hun finner noe så deilig som mat i sporet. Hun er temmmelig glad i mat nemlig og glemmer det meste når hun har mat i sikte.

Godbitsporet gikk supert. Hun hadde ikke fått noe påvirkning på noen av sporene, men startet å gå det med en gang. Jada, hun sjekket  grundig at det virkelig ikke var igjen noe av godbitene før hun gikk videre, men hun gikk virkelig hardt og målbevisst hele veien. Veldig artig å se henne. Etter at de siste godbitene var funnet og sela var tatt av hadde hun det travelt med å gå videre hun. Måtte jobbe med å kalle henne  inn før hun fant det neste sporet som  hun skulle få litt senere.

Så var det sporet med gjenstandene i. Her hadde jeg lagt noen av hennes kjæreste inne-leker. Pote-sokken lå først, for den er virkelig en flott leke, forstå det den som kan. Hun startet dette sporet også fint, gikk nøye og var veldig motivert. Men den deilige pote-sokken ble egentlig ignorert, sporet var mye mer interessant. Desto større grunn til å vie tid til sokken for å vise henne at jeg gjerne vil ha de tingene hun finner. Lek og godbit. Hun er lett å sette igang på sporet igjen, men heller ikke neste gjenstand, en deilig, flossete hanske, ble sett på som interessant. Ned på knær og leke med hansken og bytte med godbit. Igjen var hun ivrig på å gå videre. Pinnen i sporet spradet hun også lett over, men den lagde jeg ikke noe oppstuss om. Vinkelen gikk flott og hun peiset på mot siste gjenstand. Det festlige pinnsvinet var delvis gravd ned i mosen og det fikk henne til å slå skikkelig på den, selv om hun egentlig ville gå videre. Jeg tok av sele for å signalisere at sporet var over, og ville leke med pinnsvinet. Kiska derimot, hun bare dro avgårde for å fortsette sporet, uten meg. Og hun var ikke lett å kalle inn! Den samme valpen lot seg lett kalle inn under lek med toller-valpen dagen før… Tror jammen jeg har fått meg en ihuga sporhund. Og jeg skjønner at jeg ikke trenger å motivere henne for å gå spor, men allikvel må jeg jobbe for å få henne til å skjønne at hun skal plukke gjenstander til meg. Hjemme leker hun med gjenstander konstant når hun er våken og vil gjerne levere dem til noen også. Hun inviterer til dra-kamp i ett sett. Det er særlig Zorro som tar den støyten da. Så da mangler jeg bare å få henne til å like gjenstandene utendørs også, spesielt når de ligger i et deilig spor. Men at hun er veldig, veldig flink er det ingen tvil om!

Jeg gikk opp spor til Zorro, med leker i, og han gikk kjempefint i dag. Han har blitt en mye mer motivert sporhund og mye flinkere generelt. Det hjelper å få sporerfaring og han viser tydelig at han synes dette er morsomt nå. Vi leker oss og herjer med de tingene han finner. Artig! 

Kiska fikk ett ferskt spor som hun gikk rett etter at Elisabeth hadde gått det. Det ble litt vel mye påvirkning og hun hoppet som en kenguru gjennom sporet. Men flink! Så la Elisabeth opp ett til som Kiska fikk se starten på før hun fikk gå i bilen og slappe av litt. Etter ca en halv time fikk hun gå dette sporet også og hun gikk nydelig. Vinkel gikk også fint. Jeg tror hun må få litt større utfordringer etterhvert, for hun virker å ha det helt klart. Selv om hun er veldig gira på skinnet før sporet og ellers, er hun bare måtelig interessert i det når hun finner det i sporet. Det er selve sporet som er gøy.  Ja, jeg greier å leke henne opp da.   Hun er i alle fall en helt annen type hund enn Zorro, så jeg må føle meg frem her på hva som blir riktig. Jeg vakler mellom å ønske å kjøre opp motivasjon “for sikkerhet skyld” og å ” roe ned, for det kommer til å bli heftig nok”. Etter 8 år med terrier er det vanskelig å ikke kjøre på med motivasjon kjenner jeg, og spesielt har jeg da agilityen i bakhodet. Har vi en god og heftig lek utenfor banen vil det gi meg fart på banen, tenker jeg… har jo aldri slitt med hund som “koker” og greier ikke å se for meg at det skal bli noe problem.. mulig jeg kommer til angre på denne heftige leken en dag.. vi får se

Etter sportreninga ble jeg med Elisabeth for å se på “nyhuset”  og for å gå kveldstur til Estenstadammen derfra for litt kveldsbading. Huset var flott, utsikten fantastisk og værgudene tok frem den rød/rosa fargepaletten til kveldshimmelen. Nydelig sommerkveld. Turen opp til dammen var ca 1 km og hundene fikk løpe løse, ja Zorro også til slutt. Marka var tom for folk ca en time før midnatt og vi forstyrret ingen.  Tanken var at Fibi skulle lære Kiska å svømme, dvs Kiska kan svømme, men nøyer seg med vassing. Fibi er i alle fall klin gæærn etter å bade og bedre læremester går det vel ikke an å ha. Det ble litt svømming på babyen etter at jeg dro opp buksa og vasset ut med godbit Zorro fikk litt dupping i vannet også (nynappet for dagen og trengte en liten vask). Etter badinga “klikket” hundene og sprang som tullinger på plena. Jeg var mest bekymret for at Kiska skulle bli løpt ned (av ellevill og overlykkelig schæfertispe med dårlig kroppskontroll og vekt på 27 kg) så vi avbrøt leken, men forsent. For der kom Zorro humpende på tre bein, skrikende. Først var jeg redd for at de var ryggen som hadde fått en kakk, men det gikk kjapt å konstatere at det var en labb, etter lyden å dømme da jeg tok på den. Bare en ting å gjøre, plukke opp gutten og begynne å gå. Heldigvis veier han 9 kg og vi var ca 1 km unna bilen. Elisabeth hjalpt til med å bære.

Å ringe dyrlegevakta viste seg å ikke være så enkelt som jeg trodde, for dyrlegen hadde visst ikke lyst til å ta i mot oss.  Følte at jeg omtrent måtte krangle meg inn. Han mumlet både at han ikke kunne operere og at det villle koste. Operere? Hva med å finne ut hva som var problemet først? Jeg var i allefall klokkeklar på at vi skulle inn, Zorro hadde vondt, var redd og skalv.

I drømmeland.

Jeg er glad for at jeg gjorde det ja, det var et brudd i et ben i foten, ei tå, han fikk beroligende, smertestillende og en god, støttende gips. Zorro fikk en ok natt og det gjorde jeg også. 4700 kostet det, men sånn ble det.

Torsdag måtte jeg ta en feriedag for å passe gutten min. han var ikke i storform om morgenen og visst ikke helt hvordan han skulle te seg. Etter å ha hentet ut “Metacam”, smertestillende, og gitt Zorro det, ble dagen etterhvert bedre. Han skjønte hvordan han skulle tisse, hadde mindre vondt og spiste godt. Ørene kom opp på hodet istedet for å stå rett ut. Sola skinte og vi fikk en fin dag ute på balkongen.

Har det litt bedre her.

Selvsagt er det veldig kjedelig med denne skaden. Minst 2 uker med gips og ca 6 uker rekonvalesent passer dårlig for meg som allerede er utsultet på langturer pga babyen som heller ikke skal gå lange turer.  Nå forsvinner også august som turmåned. Dessuten var dette så leit siden jeg tidligere på kvelden hadde koset meg med at Zorro var i sånn fin form. Sporet gikk jo kjempebra og han var full av fart og liv.  Jaja, vi får smøre oss med tålmodighet og trene på andre ting imens. Og jeg får skyve unna den dårlige samvittigheten jeg får hver gang Zorro titter opp på meg og lurer på hvorfor han ikke får gå tur, gå spor eller gjøre  andre morsomme ting.. han skjønner jo ikke hvorfor.

Fantastisk vakre Venabygdsfjellet. Muen stikker opp på midten av bildet.

Ferie, ja, den er dyrebar. Brukte 1 uke på Lanzarote i februar og det var vel anvendte feriedager. Sol og varme midt i kuldeperioden og mørketida er tingen. Deretter brukte jeg ca 4 feriedager på å få Kiska i hus, i drittværet i juni, men dette måtte jeg bare prioritere. Nå fikk jeg 2 fine uker på Venabu og selvsagt er været en viktig faktor når feriedager brukes.

Flotteste plassering av utedo ever!

Føler at jeg var ganske heldig og stort sett fikk bra vær, noen dager med regn og fjelltåke ble det, men mye godt vær også, uten at den store varmen tok oss. Vel, hva kan en vente av varme på ca 1000 m.o.h? Allikvel synes jeg det var litt drøyt at det ble – 0,4 c den nest siste natta.

Får lyst til å bare vandre avsted når terrenget ser ut som dette.

Ferien startet med den nå tradisjonelle “Lillehammerhelga”, agilitystevne ved Lillehammer, og som i år dessverre var flyttet til 13. Stor skuffelse det synes jeg, campingen var ussel og lå i tillegg ved E6 og ikke ved Mjøsas vakre bredd. Selve løpene foregikk på grusbane! Noe jeg kjente at jeg mistrivdes med, enda jeg bare deltok som tilskuer. For Kiska ble det masse sosialisering og miljøtrening og hun taklet alt strålende. Godt fornøyd med henne.Fellesgrilling med gauldalsgjengen på lørdag var veldig koselig.  Fra 13 og opp til Venabu var det ca 40 minutters kjøretur, så etter stevnet på søndag gikk det veldig greit å komme seg på hytta. Deilig å komme dit etter E6 og grus.

Herlige omgivelser å ta formiddagsduppen sin i.

Ikke alle trenger å sove mens vi raster.

Var noen dager alene og hadde ellers besøk av Bente og Dingsen og Anne og Ozzy, på skift. Begge besøkene var kjærkomne og vi koste oss med god mat og drikke, fine turer og sportrening.

Opplysende skilt

Siste uka var mine kjære barn på plass og nøt fjelllivet sammen med meg. Sola skinte selvsagt fra skyfri himmel da vi dro hjem og jeg kjente et skikkelig sug i magen da vi kjørte ned, følte at jeg slett ikke var ferdig med fjellet enda. Skal absolutt tilbake til favorittområdet mitt.

Bra stor vannføring og av og til en utfordring å krysse elver og bekker da kloppene var under vann.

Vofselofsene til mamma poserer

Kiska 11 uker

Badet litt og må vaske seg litt

Funderer på…

Gutten min!

Ved Kobberdammen

Tror jeg liker vann, men vet ikke helt hvorfor enda

Takk til Rune og den nye makrolinsa hans

Vi fordelte terreng og ble enige om hvem som skulle gå med hvem. Elisabeth og jeg skulle gå for hverandre og startet med å gå opp spor til Zorro og Fibi. Mens de sporene godgjorde seg fikk Kiska et nytt slepespor. Hun fikk leke med håndtaket med skinn på før Elisabeth hoppet på en spennende måte avgårde med det inn i skogen. Kiska var snar med å sette igang med å gå sporet når Elisabeth kom tomhendt tilbake og hun hadde ikke gått langt før hun fant ei kleklype som hadde falt ut av lomma til den hoppende sporleggeren. Kiska syntes det var kjekt å finne kleklypa og plukket opp den og kom og leverte den til mor. Litt tidlig med “pinner” i sporet kanskje, men hun fikk selvsagt full belønning for  å ha hentet klypa. Ikke rart hun plukket den andre hun fant også… guri, for et sporemne denne gullungen ser ut til å være! resten av sporet gikk kjempefint og detv ar gøy å finne biteskinnet som Elisabeth (den rotkoppen) hadde mistet i sporet.

Etter litt kaffe, kake og ca 50 insektsstikk gikk vi Fibis spor som jeg hadde lagt. Hun gikk nøye og fint, spiste litt godbiter og plukket 2 pinner, det lengste hun har gått til nå og med flere vinkler. Supert!

Mye fint spor- og turterreng på Saksvikvollen.

Så var det Zorro sin tur og han gikk knallfint i dag! Han hadde også fått godbiter i sporet, men tapte stadig kampen om dem mot maurene… de ville tydligvis ikke dele byttet sitt og Zorro spratt tilbake etter å ha forsøkt å spise dem. Det var litt dumt. Han hadde 2 flotte krysninger av en ganske stor bekk, da ble jeg veldig imponert av kortfotingen, han er tøff. Og han ble ellevill! når han fant pinner. Bjeffet og styrte, skrellet dem og var helt vill. Samma det så lenge han markerer dem.

Denne bekken krysset Zorro 2 ganger og fant igjen sporet sitt! Flink gutt ja!

Han stakk av fra sporet for å gå til bekken å drikke  og jeg skulle nok løst det på en litt annen måte da han kom tilbake og bare satte seg selv på sporet, for han mistet en pinne der.  Jeg får ta det som læring. Avslutningsvis lekte Elisabeth og Zorro med eggepipeleken, vet ikke hvem av de to gærningen som hadde det mest morsomt i lyngen jeg, men det er nok litt terrier i Elisabeth også.

Eggepipeleken hadde en tøff kveld…. ikke rart den ser engstelig ut.

Etter en kort pause med flere insektbitt fikk Kiska et lite slepespor til som også gikk flott. Litt rot på myra, men veldig sikker i gresset. Kjempeflink! Hun fikk også eggepipeleken i sporet sitt og det var også en vinner.

Aller sist gikk Elisabeth, Fibi, Kiska, Zorro og jeg en off-road kveldstur i go’været. Hundene fikk leke i lyngen og vi  menneskene bare koste oss i det sjelden været.

Det går nesten fint å være 3 om en pinne.

Sånn sitter lille lakris og holder kontakt med meg