Ellen i fri dressur

Turgruppa bestemte seg for sommeravslutning i dag. Liten tur med bading og grilling var planen. Sola skinte og tempen var nydelig. Vi parkerte på Baklidammen og gikk opp til Kobberdammen. Vel fremme var vi raske i badetøyet før vi hev oss i vannet. Mitt første bad i år, men Anne har testa både fjord og vann flere ganger allerede. Jeg entret vannet på den eneste måten som virker for meg, nemlig brått og brutalt. Etter noen kraftige forbannelser i møte med vannet kjente jeg at det ikke var så ille, men heller deilig. 

Rune skifter, pussig nok ville han ikke ha hjelp.

Etterpå var det nydelig, i omtrent 10 minutter, å sitte på land og nyte kaffe mens grillen varmet seg opp. Rune bød oss damene på middag i dag, ikke ofte Anne og jeg får middag servert ute, men her var det både pølser, simple Hiawatha-pølsebrød og ketschup og sennep.. nam!

Grunnen til at puddelen er i mitt fang er ganske enkelt at dette er den eneste måte å få han til å holde kjeft på…

Dessverre stilnet den lille vinden og i blekkstilla var det ikke måte på hvor populære vi ble. Knotten har ikke lest det avsnittet om at de trives best etter solnedgang og satte inn storangrep på oss midt i solsteika. Avreisen ble derfor dessverre ganske panisk, da hadde vi fått nok av å være blodbank.

Kos.

Hjemturen gikk greit, bare nedover og ingen insekter på slep og så var det jo ikke så langt da. Det var en fin tur og koselig med både grill og bad. Minus for insekter, men sånn er det om sommeren.

Et bittelite utvalg av vakre blomster funnet på tur til Festningen. Nydelig vær i går også og det smakte kjempegodt med en iskald Pepsi Max på Festningen i solnedgangen. Gutta nøt friskt vann fra ei bøtte.

Hvite roser. Lukter kjempegodt.

mmmmm, her skulle Dingsen vært.  

Aner ikke hva disse heter, men de lukter nydelig.

Nærstudie.

Etter en varm dag på NKK-utstilling på Stjørdal var det godt å komme seg ut i marka med guttan om kvelden.  Selv om det fremdeles var mer enn varmt nok. Turen startet fra Fagerlia der Bente bor og derfra gikk vi rett opp til Theisendammen. Der var det mye aktivitet og bading rundt vannet. I det hele tatt var det mange som var ute på tur og nøt skogen i sommervarmen. Vi gikk opp til Kobberdammen med for å kose oss litt i sola der.

Det var ikke lett… knotten hadde nemlig plutselig  ankommet området og hersket over hele Kobberdammen. Myten om at knotten ikke liker seg i sola er herved avlivet. Den elsker å suge blod i sola. Derfor ble det en kort rast. Som sagt var det mange ute og nøt sommerkvelden, også Anne og Sandra. Vi fant dem duppende i vannskorpa. Mine gutter visste nok lenge før meg at det var kjentfolk ved vannet, for Lita og Ozzy holdt  pipekonsert og det var kjente lyder for mine vofser. De var derfor ivrige etter å finne frem til kjentfolket. Gjensynsgleden var stor. Etter turen ble det te og is på verandaen til Bente.

Hva Zorro angår så har han ialle fall ikke blitt verre de siste dagene. Han trives på tur, selv om det nok var litt varmt i går. Han er veldig forsiktig med trapper/bratte kanter, men det virker som at han holder på å utvikle en teknikk som funker for en svak fot.  Men han stopper og tenker før han tar sats.  Bente var enig med meg i teorien om at han ikke er en veldig plaget hund. Det er godt ha flere som kan se på og vurdere han sammen med meg i denne tunge ventetiden.

Guttan og mamsen ved Kobberdammen. Vanskelig å stå stille når knotten angriper…

Det er godt med venner som støtter og trøster når ting går skeis. Tusen takk til alle som har kommet med trøstens ord og som stiller seg villige til å hjelpe. Ikke minst til de to som umiddelbart tilbød seg å være med til Oslo dersom det blir en CT-tur.  Vi er fremdeles i vente- og vurdere-fasen og må bare smøre oss med tålmodighet.

Dette var en skikkelig varm dag, med ca 28 c  og sol fra skyfri himmel. Dagen startet for min del ubarmhjertig tidlig klokken kvart på sju. Ubarmhjertig fordi jeg la meg omtrent tre og en halv time tidligere. Nå som sommeren endelig er her må den nytes og det gjorde jeg kvelden før på Solsiden sammen Åse og Anne. Må skryte av at jeg syklet hjem i den varme, lyse sommernatten, fra Solsiden til Bratsbergveien. Det er langt!

Men altså, grunnen til denne tidlige oppstandelsen var agilitykonkurranse på Stjørdal der jeg nå var redusert til fluffer og tilskuer.  Ikke så verst å tilbringe dagen ute i sola i gode venners selskap mens jeg ser på hundeaktiviteter, selv om det ikke er det som er drømmen min. Skal ikke gå inn på resultatlista her, men som vanlig i agility er det sterkt varierende resultater. Det er lite som skal til før det blir disk.

Om kvelden gikk Anne og jeg en nydelig og varm kveldstur i Bymarka. Vi parkerte på butikksenteret og gikk oppover til Baklidammen , over deminingen og opp mot Kobberdammen på samme side som Fjellseterveien. På Kobberdammen rastet vi og jeg dro frem kaffe og noe attåt som vi nøt i kveldssola. Vi gikk tilbake til bilene på stien som går ned til Lavollen.

Zorro skal jo ha mosjon nå og jeg synes det ser ut som at det fungerer. Han halter ikke i trav på veien. Han ser ganske normal ut. Han blir mindre skjev i halen etterhvert som vi går og han ser uforskammet frisk ut der han traver med stramt bånd foran meg, med toppede ører og halen kjekt i været. Da vi tok en snarvei gjennom lyng, greiner og litt kupert terreng vistes det straks mer at det er et problem. Han virket kraftløs i bakparten og gikk sakte og forsiktig i terrenget, det virket ikke som at den vonde foten lystret han som den skulle. Like fullt sa Anne, som gikk bak oss, at på tross av dette virket han tilfreds, med toppede ører og halen opp. Han vegrer seg mer nå for å å stå på venstre fot for å løfte den høyre mens han tisser og den venstre foten svikter når han står på den alene.  Men det ser ikke vondt ut, bare svakt ut.  Mosjon ser i alle fall ut som veien å gå.

Det var virkelig en nydelig kveld i marka. Varmen gjorde til at skogen duftet ekstra godt også.

Mandag 1. juni datt Zorro ned fra bilen da han skulle hoppe inn. Det var ikke store fallet akkurat, ned fra bagasjerommet på Golfen, selv om den sto i en liten oppoverbakke. Han datt forkjært på venstre fot, jeg så jo det, men han lot seg ikke merke med det. Faktisk gikk det mange dager før jeg oppdaget at han hvilte foten på gulvet. Han haltet ikke.  Nøyaktig 14 dager etter fallet troppet vi opp til dyrlegen og det ble gjennomført bøyeprøve for å se om han haltet. Ingen smertepunkt ble oppdaget og han haltet ikke. Røntgenbilder ble tatt og vi dro hjem.

Mandagen etter troppet jeg opp til dyrlegen igjen. Han begynte å halte dagen før, altså 21 dager etter fallet.  Jeg hadde også lagt merke til at halen var blitt litt skjev og at han var blitt trangere mellom bakbeina, han har alltid vært ganske breibent. Nå ble også dyrlegen betenkt og spesielt da jeg igjen gjorde oppmerksom på at han la fra seg den vonde foten på “overlæret” og for første gang ble ordet “nerveskade” nevnt. Vi fortsatte med det rolige livet, men nå kom det et par episoder der Zorro tydligvis fikk veldig vondt i foten. Smertene er akkurat da ganske store, men det varer ett til to minutter, etterpå virker han omtrent som før. F.eks jaget han katt i hagen og kom klynkende tilbake på tre føtter.

Jeg dro til dyrlegen igjen på torsdag 25. juni og satte han igjen til full nevrologisk undersøkelse. 2 dyrleger var nå innvolvert og de hadde  lange samtaler med vetrinærhøyskolen.

Nå ble de enige om at han hadde fått en nerveskade etter fallet. Ikke en strekk eller ei lårhøne eller noe annet fredelig som kan gå over av seg selv. Prognosen? Vel, det er ikke bra at han blir verre og verre, utviklinga skulle gått andre veien.  Og vi har ikke annet å gjøre enn å vente og se hva som skjer. Utviklinga kan gå begge veier.  Han skal mosjoneres igjen med rolige turer. Så får vi se hva kroppen greier å reparere selv.

Jeg vurderer han kontinuerlig. Det er særlig smertene jeg ikke er noe glad for.  Jeg mener at han ikke har hatt smerter hele tiden, ubehag kanskje. Han har vært en lykkelig hund som har lekt og vært som vanlig.  Siden søndag/mandag har han nok hatt mere vondt, for meg virker det som at hvile/ro/ikke gå turer ikke har fungert for han. Jeg mener at han klarte seg bedre når han fikk mosjon. Nå fikk vi også kontrabeskjed fra vetrinærhøyskolen, han skal ha mosjon (men ikke jage katter eller trene agility), så da skal vi komme oss i marka igjen.

Det er dårlig stemning her nå ja. Jeg er full av selvbebreidelse, både fordi han datt ned, fordi jeg ikke skjønte alvoret osv osv. Innimellom selvpiskingen innser jeg at det skulle godt gjøres å skjønne at det var en alvorlig skade all den tid det ikke vistes noe på hunden på flere dager. Heller ikke dyrlegen trodde det var noe annet enn en “bløtvevsskade” ved første konsultasjon.  At agilityen er avskrevet for alltid er en liten sak akkurat nå. Nå handler det kun om å få beholde gutten min frisk og smertefri, noe som dessverre ikke ser lovende ut.

I dag gikk Anne og jeg med hundene, minus Zorro, en runde i Estenstadmarka.  Endelig var det litt sol og varme. Det var nydelig i marka i dag, vi gikk hundeløypa opp til hytta der vi nøt velfortjent kaffe.  Turen tilbake gikk via dammene. Litt annerledes der nå enn da jeg var der i vinter gitt.  

Det hadde vært brann i hytta som lå vegg i vegg med Estenstadhytta.

Pent ved vannet som alltid.

Den gamle demningen inne i skogen ved dammene.

Masse hundekjeks ved Tømmerholt.

Zorro har ingen anelse han om at han er skadet han, heldigvis.  :-)  For tiden får han bare småturer i nabolaget og da går det ikke mange dagene før han begynner å aktivisere seg selv.  I hagen har han en ball han liker å holde på med, den blir herjet med og bjeffet på. Han er veldig søt da. 

‘

Må ta med et nydelig bilde av Inka også, tatt på gjerde-dugnaden i dag. Hun har hengt leken sin til tørk på gjerdet.

Hva skal en si? Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffa….

Juni har hittil ikke vist seg fra sin beste side, for å si det sånn. Vi sliter med kalde vinder fra nord. Og regn… De lyse sommernettene som skal nytes er bare mørke, iskalde og regnfulle…

Men, skyver skuffelse over vær og skader litt til side og nevner (bare) at jeg har da gjort noe annet enn å furte.

I går badet jeg guttene.. det var faktisk noen timer med sol og i sola var det temmelig varmt, noe som gir fine forhold for å tørke terrierpels. Guttan luktet sterkt av hund og noe annet ubestemmelig uhyggelig. Dessuten har de det med å pisse på hverandre når de får det travelt over en veldig god snuseflekk, altså trengte de en dusj. Mmmm, de ble sååå deilige etterpå!  Da ble det mange kosestunder der jeg begravde nesa i velduftende terrierpels og klødde og lusket dem etterpå. De ser temmelig rufsete ut noen timer etter badet før pelsen blir normal.  

Ellers har jeg laget meg middag og spist den ute på terassen.

Og så har det vært ei effektiv økt på gjerdet til Heidi.

Katten Sukker lurte litt på hvem det var som lå i bilen….

Zorro datt ned fra bilen for et par uker siden. Han klarte ikke å komme seg opp helt og datt bakover, landet tildels på venstre fot/side. Han sa ingenting, han er jo en tøffing, men jeg husker at jeg tenkte at “den kjente han nok”.  Så tenkte jeg ikke mer på det for han haltet ikke og virket som vanlig. Så var det et par episoder der han pep til og jeg oppfattet at han faktisk måtte ha fått vondt i foten da han datt ned. Allikvel stresset jeg ikke, det hender at hunder slår seg og det går da over.

Vi tok en rolig uke med hvile  før Anja-kurset, han haltet overhodet ikke, men nå som jeg visste at det var noe der kunne jeg se at han ikke la full vekt på venstrefoten når han sto helt rolig. På kurset så fikk han tydelig fryktelig vondt i foten og nå følte jeg sterk uro. Vi dro til dyrlegen på mandag formiddag for å få en grundig utredning.  Vi startet med bøyeprøve og mønstring. Alle ledd ble bøyd og holdt i stilling før han måtte ut på traverunde. Han haltet overhode ikke under prøven.  Likevel kunne dyrlegen se at han hvilte foten når han sto rolig. Jeg hadde også lagt merke til at halen ikke lenger hang rett ned i hvilestillng, men hadde en bitteliten bøy til høyre, noe jeg sa fra om.

Jeg er ikke nødvendigvis den enkleste “mammaen” på dyrlegekontoret.   :-)  Jeg er der med min beste venn og vil ha kontroll på hva de gjør med han. Vi hadde fått time klokken 12 og da det viste seg at de egentlig var opptatt med en vanskelig tanntrekking og ville at jeg skulle sette igjen Zorro til de “fikk tid til å ta han”, takket jeg relativt uhøflig nei til det. Jeg hadde faktisk tatt meg fri fra jobb uten lønn og bestilt time, og jeg ønsket være tilstede for å kunne supplere med opplysninger mens de undersøkte han. Slike små detaljer om halen f.eks, det hadde ikke dyrlegen sett før jeg sa det.

I kjent stil undersøkte dyrlegen alle andre ledd grundig først, jeg vet ikke hvor mange unødvendige røntgenbilder jeg har måttet betale for opp gjennom årene fordi dyrlegen ikke har hørt på mine observasjoner - greit nok at også en hundeeiere kan ta feil, men de kan jo i alle fall begynne med de leddene vi mener er problemet. Det verste tilfellet var for mange år siden da jeg endte opp med å betale for røntgenbilder av feil fot, fordi dyrlegen mente at “det er så mange hundeeiere som pleier å ta feil av hvilken fot hunden har vondt i” - derfor min noe bitchy væremåte her.

Etter å ha konstatert at hun ikke fant noe uten røntgenbilder, skulle Zorro legges i søvn for å være helt avslappet mens de fotograferte.  Zorro har sprøyteskrekk… du kan håndtere han på mange måter og det ble jo også gjort, men jeg så blikket hans da han oppdaget sprøyta. Den vil han ikke ha! Forrige dyrlege bare gliste av meg da jeg nevnte at han ikke var lett å sette sprøyte på. Det var en meget overrasket dyrlege som etterpå forsøkte å skjule den helt bøyde sprøytespissen han trakk ut av hunden min. Så jeg sa fra denne gangen også. Zorro er vanskelig å sette sprøyte på. Mulig jeg er litt paranoid på dyrlegekontoret ( i tillegg til bitchy), men jeg tror sannelig at denne dyrlegen også tenkte at jeg var en smule hysterisk og at dette var enkle saker for henne. “Det var igrunnen bra du sa fra” sa dyrlgen 5 minutter senere, og da hadde vi hatt flere forsøk, snutebind var satt på og holdehjelpen hadde sine fulle hyre med å håndtere 8.6  kg svært uvillig og hylende cairnterrier…. Neste gang skal jeg ha med bedøvelseskrem til gutten min 

Da jeg skulle hente min sovende gutt på ettermiddagen skulle jeg få se røntgenbildene. Det var ikke noen funn som kunne forklare hvorfor han hadde vondt i foten (og det var bare 5 ekstra røntgenbilder av andre ledd), men dyrlegen hadde funnet litt forkalkning på siste rygghvirvel. Mens vi så på bildene kommenterte jeg hoftene, lurte på om det skulle være slik?  Nei, du sier noe sa dyrlegen, han har kanskje HD, middels grad på høyre hofte… Ikke gode nyheter for meg eller Zorrogutt det.  Bildene blir nå sendt inn til NKK for vurdering og jeg venter spent på resultatet.

Nå er han sykemeldt en måned og får Rimadyl. Jeg søker på nettet etter informasjon om forkalkninger, HD og trening av hund med dette. Vi skal ikke pensjonere oss helt enda, men finne ut hvordan vi kan trene fremover. Ikke bare ønsker jeg å trene med Zorro og gi han et ordentlig hundeliv, men jeg ønsker å ha han LENGE.  Skaden, den udefinerte og rare skaden, mente dyrlegen ikke kom av forkalkningene, men var en “bløtvevsskade” etter fallet. Før fallet levde jeg i den tro at jeg hadde en frisk hund og det hadde jeg jo også. Hadde han ikke skadet seg hadde vi trent og konkurrert for fullt.  Sukk… det var ikke lite tungt å sende melding til fire arrangører om at vi må trekke oss fra konkurransene pga skade.  Forhåpentligvis er vi klar for klubbemsterskapet i august! Vi satser på det.

Denne sommeren blir virkelig ikke som planlagt. Mine knær er ikke i orden og de lange, deilige skogsturene blir alt for få. Nå ryker morroa på agilitybanen i tillegg…..

Sukk…….

Etter en god natts søvn (ja, for JEG hadde det) merket jeg at hjernen hadde bearbeidet gårdagens nye handlingsteknikker.  Kjente at jeg tenkte på det hele kvelden og tror jammen jeg drømte om agility også.

Banen var enda mer komplisert enn dagen før, men småhundgruppa fikk en litt enklere utgave av klasse III-banen som var satt, men med utfordringer nok. Det blir litt vanskelig å beskrive banen, men det var en del føring og  jeg har aldri prøvd noe så komplisert før. Vi klarte det! Zorro og jeg.  :-)  Det mest positive og overraskende var at jeg kunne holde på mye lengre enn vanlig, uten at han datt sammen av den grunn.  Faktisk så ble han mye mer interressert og fokusert på meg - jeg var rett og slett morsommere å være sammen med der jeg brukte hender for å vise vei, jeg  rygget, sprang på for å få opp farten  og forsøkte en del fronting for å fange oppmerksomhet. Pipedyr og kjøttkake i tillegg gjorde prikken over i-en, tror jeg. Jeg følte i alle fall at vi hadde mer kontakt og at jeg hadde hans fulle oppmerksomhet.  Det var en deilig følelse!  Bilder på bloggen til Rune.

På siste runde gikk det dessverre galt. Zorro har hatt en merkelig skade som igrunnen ikke har vistes. Han har ikke haltet, men har hvilt venstre bakfot når han har stått i ro bare.  Da han kom etter meg i full fart på siste oppløpet hylte han plutselig til og falt om med bare tre ben som virket.. han hadde tydelig vondt og jeg måtte bare forlate banen og gå han rolig ned. Vi ruslet en lengre tur og han kom seg fort. Snart gikk han nesten vanlig igjen og humøret var på topp.

Men dette går selvsagt ikke. Han må på full utredning og det skjer i morgen. Munti skal også være med og få seg en hormonsprøyte, jeg er lut lei av hans  agressivitet mot Zorro. Ungene har også klaget på han, ja det har de gjort lenge, men de sier at han blir verre og verre. Han vil ikke høre etter dem og knurrer bare de ser ut som at de skal flytte på han. Og når han i tillegg angriper Zorro for ingenting når jentene passer på dem.. nei,  sånn kan vi ikke ha det. Jeg kunne tenkt meg å gå for kastrering med en gang og droppet sprøyta. Muntis  far ble også kastrert for omtrent et år siden fordi han dengte opp alle de andre hannhundene hele tiden, så dette ligger til familien… fins ikke håp. Stakkars Muntigutten… han tenkte nok ikke på det i går da han lå i sofaen og koste seg på ryggen med kronjuvelene blottet - at det villle komme en dag han kun har ei skinnfille der som et minne om de dagene han var mann og likte å plage andre.