Ellen i fri dressur

Lillepia mi ville gå tur med mamsen i dag og vi bestemte oss for å gå til Bakklandet og Cafe Dromedar for å drikke cappuchino. 14 minusgader og sol ute, ganske freskt. Jeg hadde tenkt meg på hundetrening, men så ikke for meg at vi hadde fått til stort i slik kulde. Ja, jeg er pinglete.

Utsikt fra Port Arthur.

Vi gikk via Lilleku-haugen og Festningen ned til Bakklandet. Gikk innom Port Arthur for enda mere fin utsikt over byen vår. Vel fremme ved  Dromedar gikk Vilde inn og handlet cappuchino til oss mens jeg satt og varmet Zorros frosne labber.  Det var såpass freskt at han innimellom måtte hoppe to eller tre bein. Vi gikk omtrent samme vei tilbake, men stakk innom Kuhagen også. Samtidig kom vi på at vi manglet noe småtteri, marshmellows til sjokoladefonduen for eksempel, fra butikken, så vi stakk innom Bunnprisen også. Ble vel en ca tretimers tur det.

Vmmmm, yummi!

Veldig koselig å gå en slik skravletur med jenta si, det ble en skikkelig kvalitetsstund. Og artig at vi har klart å lære henne å bli glad i å gå på tur.

Dagens fangst ble en ung irsk-setter hannhund som bor nede i gata vår. Jeg fikk akkurat tak i rømlingen og vi ringte hjem til familien og sa fra. En snedig opplevelse da det kunne virke som at telefonen kun var betjent av barn i barnehage-alder. Heldigvis kom huset unge datter ettehvert løpende med et bånd og overtok hunden. Hun virket både veldig lettet og sint og jeg så at hun tok et skikkelig grep i hodeskinnet hans etter at hun hadde fått på båndet. Kunne ikke dy meg for å kommentere at det neppe var særlig lurt. Hun hadde nok vært redd, men det hjelper ikke å la det gå utover hunden som ikke skjønte noe av det selvsagt. Han var jo glad for å se henne.

I dag følte vi at det var best å ligge unna skiløypene og at vi trengte en  litt annerledes turløype. Rune trengte ei løype med fotomotiv og Anne, som hadde vært på fylla igjen, ville gjerne ha nedoverbakker.  Jeg foreslo at vi gikk fra Taverna på Sverresborg til Hestehagan ved Gløshaugen.

Fra den isete trappa i Ila-vassdraget.

Vi møttes ved Hesthagan klokken 11 og satte igjen Anne og Runes biler der  før jeg elegant og sikkert  kjørte turgruppa opp til Taverna med min bil.  Derfra lette vi opp stien langs Ilavassdraget og gikk nedover den.  Jeg må vel innrømme at det var finere å gå denne turen på sommerføre, men det gikk bra nå også. Vi er jo noen tøffinger og jeg hadde jo piggsko.

Fint ved Ilsvikøra

Nede ved Ila gikk vi en runde og så på de små husene i Ilsvikøra og på de nye og stygge blokkene som er oppført bortenfor. Sjøen var frisk og vannet sprutet inn på stien vi gikk tilbake. Noen hadde litt lite klær på seg (fikk sikkert ikke med seg at det var 8 minus pga “bakrus “og “mer opptatt av å pakke fotobagen sin”) og de frøs litt nede på piren.  Frøs, sutret og klaget.   Fikk meg nesten til å angre litt på at jeg ikke dro på trening i stedet.. Neida, de er mine gode turvenner, i tykt og tynt, i kulde og varme. Jeg holder ut.

Vi gikk gjennom Skansenområdet, men det fine park-området var liksom ikke så fint å se på med all snøen. Og siden gruppa ikke var i modus for å se på området (frøs) gikk vi bare raskt gjennom, forbi Ila-kirka og langs Marinen før vi stoppet på Dromedar på Bakklandet for å drikke kaffe. Deilig kaffe.

Deretter var det opp Vollabakken og gjennom Gløs-parken og tilbake til bilene. 2 timer og 9 km i 8 minus og strålende sol. Slike dager som i dag gjør at det er mulig å holde ut vinteren.

Det har vært knallvær hele uka og jeg gledet meg til å få litt sol i helga. Derfor var jeg litt skuffet da det var gråvær på lørdagen. Vi hadde planlagt langtur i sola, men riktig så fint ble det ikke. Anne dumpet gruppa med et smil denne helga og valgte Oppdal og slalom istedet for oss. Rune og jeg gikk alene vi da, samme vei som forrige helg opp til Lomtjønna.  Fy, det var tungt føre der det ikke var tråkket sti.  Vi fikk trim ja. Vi gikk over Lomtjønna og droppet Liaåsen siden vi skulle på fest om kvelden. Det ble nesten ei mil og vi brukte 3 1/2 time.

Bevis fra Lomtjønna.

Om kvelden var det årsfest i Nidaros. Koselig fest og gode treningskompiser fikk premier.

To stolte klubbmestere viser frem trofeene sine. 

I dag var jeg med på rundering på Hestsjøen sammen Claus, Trond, Anne-Marit, Elisabeth og Lena. Jeg var veldig spent på hvordan Zorro ville gå, det var endel snø og det er en stund siden sist. Vi kjørte på det trygge, ble med alle tre figurantene ut og han gikk som ei kule. Han hadde det helt klart i dag og jeg følte for en gangs skyld at dette var altfor enkelt for han. Det er ikke meningen å ta motet fra han nå i vinterhalvåret, men jeg gleder meg fryktelig til det blir vår og vi kan begynne å trene for alvor med spor, rundering og mer lydighet. Jeg har tro på at vi skal komme oss atskillig videre.

Lena er figurant for Zorro og jeg tror begge likte seg her

Koooose!

Jeg hadde planlagt å være med og trene sammen Agnete og Trine rett etter runderingstreninga, men måtte kaste inn håndkleet der etter kort tid. Jeg hadde fått masse snø ned i skoene som hadde smeltet og sokkene mine var gjennomvåte. Kjentes ut som jeg hadde isbiter i skoene og  jeg frøys skikkelig. Valgte derfor å dra hjem, og det var godt å få sette de rosa tærne mine på det varme badegulvet. Jeg hadde nok uansett ikke fått til ei god trening så kald som jeg var. Vi prøver igjen i morgen.

Endelig virkelig anstendig vintertemperatur, minus 2 og blank sol,  dog fulgt av heftig vind.  Jeg liker og tåler vind jeg og siden jeg hadde hørt på vinden hele natta visste jeg hvordan det var og kledde meg for det.

I dag var planen å holde seg unna skiløypene og å ikke gå så lang tur siden Rune skulle på årets første agilitytrening om ettermiddagen. Anne hadde dumpet oss i dag, valgte vel Vassfjellet og nedoverbakker, der det er drahjelp opp bakkene. Fikk vel nok av å komme seg opp for egen maskin i går, da maskineriet hennes var litt rustent. 

Bente hadde vært inne på tanken om å delta på dagens tur, men fikk visst bedre tilbud. Javel, vi får vel ta til etterretning at vi er nødløsning når folk ikke har bedre ting fore. 

Men Rune og jeg gikk da, fra Bromstad og ned Rotvoll der vi koblet oss på Ladestien. Gikk via småskogene og til Sponhuset. Hadde noen stopp der Rune tok bilder med kameraet sitt. Ikke bare hadde han med minnekortet, men etter gårsdagens fadese med glemt minnekort dro han visst rett på butikken og kjøpte fotoveske og ekstra minnekort. Alt var med i dag. Men det var ikke plass til dekken til Rambo i fotosekken, så han måtte etterhvert låne klær av Zorro da han ble en pjusk og gjennomblåst liten puddel med hengehale.

Et snedig syn møtte oss i undergangen ved Leangen. Det var så mye frosset is at det var nesten lavt under taket, og denne halve handlevogna illustrerer vel hvor dypt det var.

Vi gikk innom Ringve Museum på veien, først og fremst for å forkorte distansen hjem, men også fordi Rune aldri har vært der og gjerne ville se det og ta bilder til “open street map prosjektet” sitt. Kjekt å slå sammen flere ting på en gang.

Tordenskjold peker ut hjemveien for oss, virker litt bestemt også på at vi skal pelle oss hjem.

Tilsammen ble det ca 1 mil i dag også og litt over tre timer. Blir jo så herlig trøtt av all denne uteaktiviteten.

Trine er så flink til å be meg på trening og jeg fikk tilbud i dag også. Jeg hadde alt avtalt turen og tok den først, håpet å rekke siste timen med trening, men sånn ble det ikke. Derfor tok jeg med Zorris, klikkeren og apportgjenstander ut på parkeringsplassen vår og trente litt selv. Nå med godbitene inne i munnen for å fjerne interessen for god-bit-lomma og få blikket til Zorro vendt  mot ansiktet mitt. Blæh! Ekkelt! Ekkelt å ha karbis i munnen og for å få til å snakke måtte jeg gjemme bitene i kinnet.  Men, det virker nok, når jeg en gang vinner konkurransen om oppmerksomheten til Zorro, det er så mange lyder og lukter som også må sjekkes ut. Kontinuerlig tydligvis.

Men vi har litt fremgang synes jeg og han apporterer med stor glede, så det har vi nå fått til da.  Jeg er klar over at vi trener alt for sjeldent til at jeg kan forvente at vi skal bli flinke, men har håp om mer regelmessig trening når det ikke er så kaldt.

Denne dagen var en perfekt vinterdag, rett og slett. 3 minus, sol og ikke for mye snø i skogen for oss fotgjengere.

Litt ekkelt føre her, traktorspor. 

Jeg er glad for at jeg kan pynte dette blogginnlegget med bilder, i motsetning til Rune. Han var forventningsfull som en guttunge da han tok frem sitt flunkende nye speilreflekskamera for å forevige vakre motiver i skogen. Hittil har det vært for kaldt for det nye kameraet å være med på tur, så dette var den første dagen.  Så da passet det jo veldig dårlig at minnekortet lå igjen hjemme.  Og det på en dag da han hadde greid å ha med batterier som virket… huffda… jaja, bra at vi damene er flinke til å la sånt passere uten å hakke nevneverdig på det.

Gjengen i fin stim.

Anne var medtatt etter nattens utskeielser på dansegulvet, men stilte opp i rett tid og med godt humør.  Bortsett fra noen paniske drikkepauser og småklaging underveis  kunne vi nesten ikke merke at hun hadde ei hard natt bak seg. Selv om vi kunne se det på henne

En bister forsamling. Rune ruger på tabben med minnekortet, Anne kjører i seg mer sjokolade i håp om å få opp blodsukkeret slik at hun orker å gå videre. 

Vi gikk fra trafostasjonen ved Risvollan og opp, opp og opp i skogen til Tonsetmyra. Der svingte vi opp mot venstre og inn i Strindamarka, oppover det også. Den fyllesyke klaget over alle oppoverbakkene, men lot seg stadig lure av at vi sa at dette var siste bakken.  Og siste bakken var opp til Liaåsen. Vi gikk dit også, siden det var en sån fin dag og den fyllsyke, som hadde bedt oss om å være snille med henne, visste jo ikke hvor langt det var til Liaåsen.

Vakker utsikt med snedekte fjell i bakgrunnen. Her hadde det passet godt med et skikkelig kamera (med minnekort) for å forevige utsikten.

Etter Liaåsen gikk vi til Lomtjønna, men ved veivalget der valgte vi å ta hensyn til den mer og mer slitne festdeltageren og tok den korte veien ned.  Så ringte telefonen min og det var mitt yngste håp som rapporterte at hun hadde gått til Bekken og lurte på hvor jeg var. Så vi stakk i den retningen og plukket opp henne på vei tilbake til bilen.

To blide linselus, 

11,5 km og 4 timer og 20 minutter i dag.  Kjenner det i kroppen at det var endel glippsteg ja, men det er utrolig herlig å få en sånn fin tur.

Den siste uka med kulde og tåke har gitt utrolige snøformasjoner. Trærne har vært pyntet på de mest fantastiske måter og det har nok vært mange ute med kameraet og forsøkt å ta bilder av det. Jeg har bare mobilbilder, men setter dem inn likevel for å husek denne spesielle perioden i vinter.

Snødekket furu.

Ei absolutt helt hvit bjørk.

Greinene på bjørka så ut som antenner.

I dag var snøen stort sett smeltet/blåst av trærne, men nede i skyggen hang den på greinene enda.

Mange minusgrader og fuktig luft gir de merkeligste hårfrisyrer. 

Stivt smil på grunn av før nevnte kuldegrader og det at mobilen brukte laang tid på å ta bildet. Jeg ser at frisørtimen i neste uke er sårt tiltrengt.

Zorris ble hvit i håret han også. 

Etter en lengre periode med temperatur på rundt minus 20, kjentes 13 minus ut som en sommerdag i dag. Nesten i alle fall.

Frost kan være vakkert.

Turgruppa møttes ved parkeringsplassen ved transformatorstasjonen ved Leira, den er nemlig gratis. Nedpakket i klær begav vi oss oppover og oppover på litt ustødig vinterføre. Ble varme gitt. Hundene løp løse og koste seg.  Tempen steg utover dagen og da vi kom frem til hytta viste den gradestokken bare 4 minus, men litt juks det da, for den var under tak. Vannrørene på hytta var frosset, så det var enkel servering, men det holdt for oss som bare ville ha kaffe, og en kanelbolle på deling. Vi gledet oss til turen tilbake, for nå skulle vi kose oss i nedoverbakker.

Deilig med dagslys.

Ved Tonsetmyra måtte vi plukke opp en eierløs samojodtispe og ta med ned. Dermed var deler av morroa slutt. Hun var virkelig  ikke flink til å gå i bånd og i tillegg  en anelse sur til våre hunder, så de måtte også gå i bånd. Ble litt mer slitsom og kjedelig å gå. Eieren var nå sånn passe glad da vi ringte og møtte opp på parkeringsplassen for å plukke opp rømlingen sin. Puh, godt å bli kvitt den! Den var visst bare 8-9 mndr. Den hadde lykkelig fulgt etter en skiløper til vi fanget henne. Enn om skiløperen kunne stoppet og latt eieren få en sjanse til å få igjen hunden sin istedet for å bare gå avgårde?

Vi fikk en fin tretimers tur i fint vær i dag, det gjorde godt til kropper som har vært passive den siste uka.  Håper på fortsatt fint vintervær, men det holder med 5 minus da.

Og i det jeg kjempet meg opp bakkene i dag kom jeg på at det hadde vært snakk om en tur til Solemsvåttan denne helga…  forsvant i glemmeboka det da, sikkert mens jeg nileste om jaktlabrador på nettet….

Den siste uka har det vært beinkaldt, – 2o grader dag etter dag. Det blir lite lufting av dette, Zorro vil ut, men hinker rundt på frosne labber når vi er ute. Han får mye overskudd av å være så mye inne og i ro.  Han kompanserer med å voldta alle teppene sine. Under stuebordet ligger en stor ball med tre hundetepper, hentet tre forskjellige steder, for så å bli formet til egnet form. Han liker å ha litt å ta i ser jeg, siden han trenger alle teppene for å få til formen han vil ha.

Kaldt! Men deilig å se sola.

I kjølevannet av at vi mistet Munti denne uka har jeg tenkt mange tanker. Hvorfor fikk jeg to cairnterriere med spondylose? Er det rasen som har et stort og skjult problem, eller hva i helvete har jeg holdt på med? Hvorfor fikk mine to hunder problemer med spondylosen sin mer eller mindre samtidig? Den ene tre år og den andre syv, og begge fikk smerter i løpet av et par sommermåneder. Hva har jeg gjort galt, eller er jeg landets mest uheldige cairn-eier? Det går jo på selvtilliten løs.  Jeg har ingen svar. Jeg kjenner Zorros morslinjer godt og kan ikke se at noen av de har problemer, oldemor er 14 år og still going strong. Det blir vel forhåpentligvis tatt noen røntgenbilder av familie etterhvert og kanskje vil det gi noen svar, kanskje vil det bare bli flere spørsmålstegn. Munti var i alle fall onkelen til Zorro. Dyrlegen på vetrinærhøyskolen sa han hadde hatt flere cairn-terriere inn til undersøkelse med spondylose i ryggen. Jeg vet ikke, men jeg er veldig skuffet og lei meg. Som sagt mange ganger før, en av grunnene til at jeg valgte cairn var at de var kjent for å være en frisk rase. Selv om jeg fremdeles liker rasen godt har jeg ikke lyst på en ny cairn nå.

Men hund må jeg ha. Håper jo at Zorro varer lenge, han har det jo bra nå, men føler at han er en tikkende bombe. Jeg trenger en hund til, har tenkt på det lenge også. I takt med at interessen for bruks og agility har økt, har jeg fått lyst på en mer tjenestevillig og langbeint hund. Men jeg vil ikke ha en stor hund.  Ikke en liten heller, men en liten storhund.  Har hatt noen raser i tankene og øverst på lista har det stått kelpie.  Jeg har sendt avgårde et par mailer til de mest anbefalte oppdretterene, men det ser ut som at etterspørselen etter valper er større enn tilbudet.  Mulig jeg må vente, men den ene oppdretteren satte meg i alle fall på venteliste på et kull som blir født i februar. Et annet alternativ er faktisk labrador. Jeg har alltid likt labradorer, men de har jo en del helseproblemer de også da.  Nå skal jeg i alle fall ta en kveld på nettet og lete etter jakt-labrador-oppdrettere. Kunne tenkt meg blandingshund også jeg, dersom jeg fikk møte foreldrene til avkommet og sett det an. Men, helst kelpie, har lest mye om dem på nettet og føler at dette kan være en rase for meg.

Kalde sauer på Leira. Den smarteste har like godt hoppet opp i matfatet.

Vi får se hva det blir og når det blir, håpet er å få tak i en valp senest på forsommeren. Jeg liker å ha to hunder og vil gjerne ha det, de kan ha mye glede av hverandre. Nå tror jeg ikke Zorro akkurat savner å dele huset med en dominant hannhund, men jeg ser at han har endret adferd etter han ble alene. Istedet for å gå og legge seg etter morgenstellet står han nå og ser sørgmodig etter oss når vi kler på oss for å gå til jobb/skole om dagene. Han hadde nok likt å få en valp i huset, han er så flink med babyer, veldig snill og tålmodig.  Legger seg ned på gulvet og lar de leke med seg.

Vi får krysse fingre og labber for at vi får oss en ny venn snart.

Munti, somvi vil huske han. Nettopp gravd ned en skatt i hagen.

I mangel på egne ord låner jeg dette diktet i anledning at Munti måtte  dra til de evige jaktmarker i dag.

Sorg

Jeg stryker over din gylne pels, men halen din slår ikke mer.

Øynene dine er lukket igjen over øyne som ikke ser.

Ditt gylne hjerte har sluttet å slå – aldri mer løpe, hoppe, gå – alt er slutt, det er over nå.

Jeg legger hodet mitt ned mot ditt og tårene drypper som blod.

Aldri mer skal det bli som før, aldri mer “oss to”. Som isnende kulde inni meg kjenner jeg noe dør med deg.

Jeg må reise meg sier de – jeg går mot en dør. Der ute går livet som før.

Jeg snur meg, du ligger så livløs og stille. Du kan ikke komme selv om du ville.

Skriket vil ut, men jeg lukker min munn.

Hvem var det som sa “bare en hund”?

(forfatter ukjent)