Etter uker med sprengtrening med veldig mange dirigeringsøkter på nærmyra, pluss flere turer til Hølonda for å trene med Irene, kom helga for debut i AK på Fosen. Galskap? Ja, det kjentes sånn ut like før avreise.. men, må jo begynne et sted. Jeg burde vel vært tilskuer, men kjenner meg selv såpass at da hadde jeg gremmet meg for at jeg ikke var påmeldt. Kiska har vist stor fremgang på trening (naturlig nok, trening pleier å hjelpe) så…. hvorfor ikke?
Sola skinte ved avreise fredag formiddag og Team Hove&Hegerberg har blitt drevne reisekompiser, pakking av bil gikk som en fei. Bilte til Valset og tok ferja over til Brekstad. Der ble det pizza på begge og en øl på meg som bare er passasjer 
Campingen var ved Austrått-borgen, enkel standard, men ren! Vi pakket ut det grøfste før vi stakk mot Tjønnstua for en treningsøkt med medbragt and. Terrenget der er veldig annerledes enn det vi trener på til vanlig. Kjekt å se over området når vi er så ukjent. Vi klødde oss i hodet og lurte fælt på hvor i terrenget dommerene ville legge prøven…
Kvelden tilbrakte vi sammen Marit og Thord og deres venner (Gustav som skal være min instruktør på kennelsamlingen i sommer). Koselig hundeprat til alt for sent og enda var det vanskelig å legge seg i den vakre sommernatten.
Sånne netter skal egentlig ikke soves bort…
Opp med hanen kl. 6 lørdag morgen for oppmøte kl 8 og trekking av startrekkefølge. Dagens dommer var Pål Bådsvik. Irene ble trukket par 2 og jeg par 6, og siden det var med dommerelev (Heidi Kvan) kom det til å bli en veldig lang dag. Været var helt ok, vi hadde flott utsiktsplass til prøveområdet fra ei bru og mange folk å prate med, så at det tok tid gjorde ingenting. Dessverre lå EK-området sånn til at jeg ikke fikk meg til å forlate mitt eget prøveområde for å se Garbo, men Marith var ferdig til Kiska skulle gå, så hun og Thord fikk se oss. Irene fikk bra tilbakemelding etter sin prøve, dommeren hadde åpen bedømming etter hvert par og det var kjektb og ikke minst lærerikt. Jeg var rimeligvis ganske spent, men også realistisk i forhold til hva vi kunne prestere. Første øvelse var land-dirigering. Etter at vi kom inn på området og hilste på dommeren ble det skutt mot feltet som lå i et myrområde på andre siden av vannet. Deretter snudde vi oss mot land og det ble skutt inn mot der kaninen lå. Kiska, min kjære avbalanserte, stødige, førermyke lille venn, var heit som bare fanden etter skuddene og satte seg frekt nok 1 meter foran foten min og lot som hun var døv og blind for mine diskrete henvendelser om «fot». Dirigeringen satt som et skudd i alle fall, rett ut, 2 finsøksignaler og kaninen kom vei hjem i en voldsom fart. Puh!
Mens vi ventet på at makker skulle gjøre det samme, satt Kiska og stirret lengselsfullt mot feltet og PEP. Fryktelig vanskelig for meg å føre en hund som har gjennomgått en total personlighetsforvandling… på treningene har hun nesten vært litt lav og nå kokte hun over… jeg følte et vanvittig behov for en «medarbeidersamtale», men slikt kan man ikke ta i konkurranse, så jeg måtte bare late som ingenting..
Neste øvelse var feltsøk og da skulle vi sende over vannet. Det gikk fint det, men Kiska nølte ved første fuglen, viftet med halen og tittet på meg. Jeg mener å huske at jeg måtte mane henne, men etter det, og dess lengre hun var unna ved viltfunn, dess mer spontan ble hun på apporteringen. Mens den andre hunden jobbet så pep Kiska, lavt, men dog….
Jaktområde lørdag
Vanndirigering over til ei lite øy var ny øvelse for oss, og det ble ikke mindre vanskelig av at feltet lå og lokket på venstre side… jeg sendte Kiska, men etter kun få svømmetak begynte hun å dreie mot feltet der hun jo visste at det lå vilt. Jeg fløytet stoppsignal som hun reagerte på, men når jeg sendte igjen ble det bare en ring i vannet før hun igjen satte nesen mot feltet. Flere slike runder og jeg kalte henne inn og sendte på nytt. Da gikk hun knallbra og kom seg på øya, fant fugl og svømte hjem. Jeg fikk kritikk av dommeren etterpå for å ha løst oppgaven på denne måten, men selv mener jeg at med vår begrensede vanndirigeringserfaring var dette beste løsningen. Hun løste oppgaven med glans på forsøk 2 og fikk med seg finfin læring for fremtiden.
Siste øvelse var dobbelmarkering, den var ikke så lett og gikk som jeg fryktet på forhånd. Det ble en ren søksøvelse. Heidi sa før jeg sendte at de «ønsket å se markeringsarbeidet, men om jeg følte for det kunne jeg etterhvert bryte henne og dirigere». Jeg gjorde ikke det siste, skulle nok forsøkt å dirigere, men det var litt vanskelig å bedømme hvor viltet lå i forhold til hvor hunden var, og jeg har jo ingen prøveerfaring som hjelper meg til å vurdere hva som er lurt.
Det ble en 3. AK og en streng kritikk fra Heidi. Tror hun sa at Kiska var veldig lovende, men at prøven var gjennomsyret av uerfarenhet. Ja, hun så oss jo i vår på kurs, så hun vet jo akkurat hvor uerfaren vi er…
Om kvelden ble det litt felles pilsing med nye bekjente, før nydelig helstekt gris og sosialt samvær + premieutdeling på Tjønnstua.
All ære til NRK Fosen for et utrolig bra gjennomført og trivelig stevne! Nydelig fellesmiddag og kake etterpå 
Søndag var det like tidlig opp av senga og avreise til området for å se hvor dagens prøve var lagt. Dagens dommer var Øyvind Veel og Heidi var igjen dommerelev. Fra høyden vi satt på og var tilskuere, så prøven veldig vanskelig ut, men samtidig klødde det i fingrene etter å få prøve.. Feltet lå også denne dagen på andre siden av vannet og også i sivet og kanten helt inn til der vi stod og sendte. Jeg hadde et par medarbeidersamtaler med Kiska mens vi ventet på tur, blant annet om hvor «fot» egentlig er, nemlig der den pleier å være og ikke 1 meter foran meg… all form for lyd ble slått ned på og lakrisen stirret litt forundret på den strenge mora si..
Klar som egg, venter på tur og lytter etter skudd..
Irene fikk dessverre bare 4 sendinger over vannet til feltet denne dagen, for Vito byttet igjen vilt og ble nullet som konsekvens. Det gjorde han på lørdag også, men da så ikke dommer det. Siden Irenes makker også nullet tidlig ble de brutt og det var jo bare sorgen når det lå så mange spennende oppgaver der.
Et stort felt, jeg valgte å sende over vannet hver gang. Utsendingspunkt fra der hvor folket står. Vanndirigering til øya bak folkene..
Endelig ble det vår tur og Kiska gikk veldig pent ned etter meg på vei til området… ikke hadde hun lyd heller denne dagen, så det hjelper i alle fall å si fra. Men hun var meget tent! Hadde nok lyst til å gjøre alt selv. Vi startet igjen med feltsøk, det ble mange sendinger over vannet til feltet. Kiska nølte ved et par vilt, og lurte seg over en, men ellers apporterte hun i vilden sky. Ender, fasan, kanin og due ble bragt til mor. Dobbeltmarkeringen gikk utrolig bra, vi så ikke nedslagsfeltet, men hun var kjapp ut og kjapp inn. Jeg begynte å puste litt… deretter var det vanndirigering til en øy, men heldigvis i motsatt retning av feltet. Kiska gikk greit i vannet, men linja ble skjev og hun kom opp på land for mye til høyre for øya. Jeg forsøkte ikke å dirigere henne i vannet med tanke på tullet som ble dagen før, dessverre begynte jeg å båse stoppsignalet før hun var skikkelig på land og måtte derfor blåse flere ganger. Endelig hørte hun og jaggu gikk hun i riktig retning mot øya, kom seg ut på og fant fugl. Rett hjem til meget glad matmor med den. Kjente jeg ble rørt i sjela da jeg så hvordan hun, med fuglen i munnen, strevde skikkelig med å komme seg opp på land siden det var så bratt der. Slapp ikke nei, fikk den pent levert i hånda, som alle de andre. Flinke jenta mi!
Et forhåpentligvis forklarende bilde
Innimellom markering og vanndirigering kom det feltsøkøvelser også. Skikkelig artig prøve! Nest siste punkt på prøven var en landdirigering, i vannkanten! Vann på ene siden av linja og svaberg/lyng-terreng på andre siden, og punktet var på en liten utstikker. For å unngå kjasing i terrenget (som ville blitt i retning der markeringene hadde falt) valgte jeg å sende i vannlinja et stykke før jeg sendte på land og kommanderte» stopp og ut bakover». Utrolig herlig å se at all treninga har nyttet, hun kom seg ut til punktet på den måten, et par finsøksignal og fuglen var i munn og på vei hjem… o’happyness!
Siste øvelse var enkel markering og da greide ikke den overladde lakrisen mer og knallet på makkers apportkommando. Heldigvis har jeg stemmen fra helvete og mitt «fy!» fikk henne til å stoppe etter 2 meter og returnere. Vår siste markering tror jeg jammen var den beste markeringen Kiska har tatt i hele sitt liv!
Jeg følte virkelig at prøven hadde gått bra. Dessverre har dommeren vært ute med hund en vinterdag før og hadde Kiska mistenkt for å ha gått over en fasan, han langet ut i terrenget og sjekket, og jaggu lå den der hvor hun hadd stått og sett skyldbetynget ut.. jeg så også at hun var usikker på det stedet, men siden feltet var «pepret» med vilt og fert var jeg ikke sikker på om det lå vilt der eller bare var fert… så jeg sa ingenting…. Fin kritikk og tilbakemelding, forstod det som at vi mistet en god premiering da hun gikk fra fasanen. Det er bare å akseptere null da, men jeg var overlykkelig for at feilen kom så sent i prøven at vi fikk gå alle øvelsene, min makker ble nemlig nullet tidlig for viltbytte..
I alt er jeg utrolig fornøyd med debuten vår! Alt klaffet denne helga, med vær opphold, sosialt liv, mat, øvelser og mange flotte prestasjoner. Kommer aldri til å glemme Gustavs kjappe lille gule labbe-jente som rota seg bort på vei hjem med fugl og endte opp med å svømme over hele det andre vannet før hun fant igjen føreren sin.. men la hun fra seg fuglen? nei, det gjorde hun IKKE! selv ikke da det formelig lyste fortvilelse av henne… snakk om retriever!
Ps) Kiskas mamma fikk 1. EK på søndag, grattis til Marith og Garbo!
